Roadtrip i Miyagi

Hei alle sammen! Tenkte å fortelle dere om hva annet jeg gjorde mens jeg var i Miyagi. På mandag tok bf og jeg bilen, og tok en skikkelig roadtrip rundt omkring i fjellene i Miyagi. Første stopp var Nikka Whiskey, et whiskey-bryggeri, grunnlagt av Masataka Taketsuru, ofte kallt faren til japansk whiskey. Jeg trodde egentlig at jeg ikke likte whiskey, men nå skjønner jeg at det er fordi jeg bare har drukket dårlig whiskey før *haha* Siden bf kjørte bil måtte han nøye seg med appelsinjuice, mens jeg fikk smake på whiskey og eplevin til over 10 000 yen (over 600 kr flasken). Etterpå bar det til en fornøyelsespark bf jobbet deltid i da han gikk på ungdomskolen. Vi fikk komme gratis inn, og kjørte omtrent alle karusellene og berg-og-dalbanene før vi satte oss i bilen og kjørte videre.



Neste stopp var ???? (akiu ootaki, Akiu-fossen). Det var et flere hundre år gammelt tempel, steinlykter i skogen, og en sti som førte til et utkikkspunkt der man kunne se fossen ovenfra, og en sti ned til elva, så man kunne se den nedenifra. Japanerne sier at det er et "power spot". Om det stemmer er jeg ikke sikker på, men jeg vet at 600 meter med trapper og bratt oppoverbakke i 30 varmegrader ikke er noe jeg anbefaler, enda jeg dro bf med meg ned - når vi først var der måtte vi jo gå litt i skogen! Kjenne jorden under føttene og lukte trærne. Det er noe helt annet enn Tokyo, det! Vannet var klart, og jeg fikk en helt ukontrollerbar trang til å ta av skoene og gå ut i vannet. Kan noen klandre meg - jeg har ikke badet i hverken hav, elv eller vann på to år!











Etter fossen stoppet vi innom en liten, lokal soba-restaurant som hadde håndlaget soba (nudler). Etter all aktiviteten var det deilig å sette seg ned og nyte litt inaka-soba (landsbygd-soba). Soba i byen og soba på landet er litt forskjellig, nemlig. Soba i byen er letter å slurpe, slik japanerne liker å gjøre, mens landsbygd-soba er litt "ruglete", og vanskeligere å slurpe. Det funket helt greit for meg, for jeg klarer hverken slurpe soba, ramen, soumen, umen (soumen Miyagi-style), eller udon *haha* Butikkeieren mente bf lignet på en berømt baseballspiller, noe vi måtte le av begge to. Ellers var restauranten ganske festlig, med alt det gamle dilldallet overalt. Det var et gammelt nok hus til at det hadde ildsted. Ja, ildsted. Se bildet under.







Etter lunsjen var det tilbake i bilen, til en gård et sted som heter 蔵王 (Zao). Her hadde de geiter, sauer, kuer og kaniner, og de serverte fersk melk og noe de kallte "ostedrikk", som jeg ikke helt skjønte hva var, men som minnet om drikkeyoghurt i konsistensen, og smakte som ostekake med sitron. Det var en stor, åpen gresskledt slette, det luktet geiter, og vi kunne se skogen og fjellene rundt oss, og dere - det føltes som om jeg var hjemme i Norge igjen, bare med masse japanere rundt meg *haha*











Siste stopp på turen var *drumroll* onsen! Ah, det blir ikke bedre enn en tur til onsen etter en lang dag. Det var strålende sol hele dagen, så jeg var så klart blitt solbrent, men det stoppet meg ikke fra et langt, deilig bad i det varme vannet. Vi kunne til og med åpne de store vinduene, og sitte og se ut i skogen og høre isfuglene synge og cidadene knirke. Det var utrolig avslappende.



Dette markerte slutten på oppholdet mitt i Sendai, og dagen etter sto bf og jeg opp tidlig og tok den fem timer lange bussturen sørover til Tokyo igjen. Det første som slo meg da jeg gikk av bussen i Shinjuku var hvor utrolig varmt det var, hvor forurenset luften var, og hvor vondt det luktet. Men det var jo Shinjuku, så hva kan man forvente *haha* Jeg vil tilbake til Miyagi, for det var virkelig forfriskende å komme litt ut av byen. Og så var maten veldig god *haha*

#Japan #sommer 

Ingen stirrer

Hei alle sammen! På søndag var jeg på baseballkamp i Sendai, noe som var litt av en opplevelse, siden Sendai er "hjembyen" til Rakuten Eagles, mens Yuho og jeg er Fighters-fans. Ergo var vi i stort mindretall med våre hvite og blå trøyer blandt alt det røde. Allikevel må jeg si at det er noe jeg ble veldig overrasket over når det gjelder Sendai. Det er den største byen i Tohoku-regionen, men fortsatt ganske liten, med én million innbyggere, som er mindre enn Kobe (én og en halv). Både i Kobe og i Tokyo blir jeg stirret ned av folk hvor enn jeg går, og spesielt i Kobe ble jeg ofte snakket om rett foran nesa på meg. I Tokyo er folk litt mer diskrete med hviskingen, men stirringen er fortsatt tilstede. Så jeg tenkte som så at hvis det er sånn i Japans største by, så kommer jeg vel hvertfall til å bli stirret på i Sendai, og på landsbygda i Miyagi. Vel, der tok jeg grundig feil. Både Yuho og jeg ble veldig overrasket over hvor lite oppmerksomhet jeg tiltrakk meg. Jeg klager ikke - det var herlig å kunne gå en hel dag uten å få "hva er det der-blikket" *haha* Vi snakket med foreldrene hans om det, og vi kom fram til at Tohoku- og Hokkaido-folk er mye høfligere når det gjelder stirring. Litt som nordmenn - man skal helst ikke stirre, og om noen tar deg i å stirre på dem, ser man fort bort og later som om man ikke så. Tohoku-folk vet at det er 失礼 (shitsurei - respektløst) å stirre uhemmet, så de stirrer rett og slett ikke. Det er kanskje vanskelig for noen av dere å forstå, men oppmerksomhet er ikke alltid like gøy, selv om det 99 % av tilfellene er positiv oppmerksomhet ("se, en utlending!", "åh, så fint hår!", "wow, så pen!"). Det føles litt sleskt å si det, men jeg føler meg noen ganger nesten som en kjendis, og jeg synes virkelig synd på ordentlige kjendiser. Noe av det jeg gleder meg mest til med å reise til Norge i sommer er å være normal, å gli rett inn i mengden med mitt blonde hår og 175 centimeter *haha*






#Japan #Sendai #baseball #sport

Matsushima

Hei alle sammen! Dette blir et av de lange innleggene med masse fine bilder. Jeg er tilbake i Tokyo etter tre fantastiske dager ute på landsbygda i Miyagi. Storbyen er good and all, men jeg må si at det finnes få ting som er bedre enn ren luft, grønne trær og fjell så langt øyet rekker og hjemmelaget japansk mat. På lørdag dro jeg opp til Sendai, den største byen i fylket Miyagi. Jeg fikk bo hos foreldrene til Yuho, som er kjempemorsomme, og moren hans lager  god mat. Herregud, jeg kunne bodd der for alltid *haha* Jeg må innrømme at det var en stor nedtur å komme hjem til studenthuset, åpne kjøleskapet, og se en halvtom ketchupflaske, en to liters vannflaske, og en halvveis råtten halv paprika... Uansett, tilbake til Miyagi. Jeg tok shinkansen lørdag morgen, og var framme i Sendai rundt 12, og Yuho og jeg dro rett for å spise 牛タン (gyuutan), oksetunge, som er en av Miyagis spesialiteter. Er det noe japanere elsker, er det forskjellige steders spesialiteter når det kommer til mat. Og dere - gyuutan var kjempegodt! 


Aaahh jeg får vann i munnen av å se på dette...



Etter lunsjen bar det litt lenger nord, til Matsushima. Matsushima er ett av 日本三景 (Nihon Sankei), som betyr ett av Japans tre vakre syn. Jeg kan nå gledelig meddele at jeg har sett alle tre! De to andre er toriien i havet uten for Itsukushima (Miyajima), og sanbanken ved Amanohashidate. Matsushima betyr "furu-øy", og det er rett og slett en bay med masse furukledde øyer, i tillegg til navnet på landsbyen på fastlandet. Det er et par broer over til to av øyene, ellers drar man ut med båt. Matsushima ligger ganske langt inne i bayen, så øyene tok minimal skade av tsunamien i 2011. Matsushima var kjempefint, og det var morsomt å se landskapet om sommeren. Da jeg var i Sendai og Ishinomaki i februar kjørte jeg med buss forbi Matsushima, og det var is på vannet og snøstorm *haha*











I landsbyen var det masse mindre spisesteder som serverte gyuutan, og andre spesialiteter, for eksempel søt edamame (grønne soyabønner). De kaller det zunda, og det er ganske spesielt, for vanligvis spiser japanerne edamame med salt. Et sted solgte de zunda-shake, så det måtte jeg jo prøve. 



Det ligger masse templer i Matsushima også, og vi besøkte et lite område som kalles 円通院 (entsuu-in). Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hva det er, men det var en zen-hage der (steinhage), en rosehage, et tempel, mausoleet til barnebarnet til Date Masamune (1500-tallet, han grunnla det som nå er Sendai), en liten bekk, og masse, masse mose og grønne trær. Det var kjempeforfriskende å tusle rundt der. Entsuu-in ligger ved siden av Zuigan-ji, et større tempelområde. Her finnes det rester etter nesten tusen år gamle graver (Kamakura-perioden). Gravene er store huler de gravde ut, og oppbevarte asken til de døde i. Det er også masse gamle statuer. Disse gravhulene finnes flere steder rundt landsbyen, og noen er nesten under bakken, noe som kanskje skyldes diverse jordskjelv som har flyttet på fjellet (Tohoku er et av de mest jordskjelvrammede områdene i Japan). Det var utrolig å se på disse store hulene som ble gravd ut for så utrolig mange år siden.


"Unagidzuka"









Etter en lang dag i Sendai og Matsushima, bar veien opp mot fjellene, til huset til Yuho. Jeg skal ikke lyve - jeg var kjempenervøs, mest på grunn av alle japanske skikker og høflighet når man besøker noens hjem som enda ikke sitter helt hos meg. Men alt gikk kjempefint, og jeg ble tatt imot med smil og sushi *haha* Huset ligger virkelig på landsbygda - nesten 30 min med bil til nærmeste togstasjon, og 15-20 min med bil til nærmeste konbini. Men jeg elsket det. Helt stille, bare cicadene som summet og isfuglene som sang. Luften var ren (sånt legger man merke til når man har bodd i Tokyo, det kan jeg love dere), og man kunne se stjernene kjempeklart og tydelig. Jeg kommer til å skrive mer om turen i neste innlegg. 

Owatta


("kimatsu-shiken zenbu owatta")
"Ferdig med alle eksamener."

Nå skal det feires. Over og ut!

Siste innspurt

Hei alle sammen! I morgen er siste skoledag for dette semesteret, og herregud som jeg gleder meg til siste eksamen er unnagjort, og siste oppgave levert! I morgen skal det feires at jeg har kommet meg gjennom første semester mer eller mindre helskinnet, og på lørdag reiser jeg opp til Sendai i noen dager. Jeg hadde håpet å slippe unna varmen litt, men dessverre er det nesten like varmt der oppe som her i Tokyo. Jeg skal selvfølgelig prøve å blogge mens jeg er der oppe, men tar ikke med meg macen, så ikke forvent dere så mye *haha* Ellers ser planen sånn her ut; jeg reiser til Norge om to uker, og blir der i en måned. Når jeg kommer tilbake til Japan skal jeg tilbringe resten av sommerferien i Tokyo, før semesteret begynner siste uken i september. Kjenner det skal bli deilig å reise litt til Norge nå, selv om jeg kommer til å savne Japan og bf og vennene mine og japansk mat, men det er på tide å reise litt nordover nå, for å kjenne litt på alt det gamle og kjære, og treffe familien og de herlige vennene mine. Og så gleder jeg meg til å kjøre bil! Nå slukker jeg lyset og logger ut for i dag. Jeg håper dere har en fin torsdag hvor enn dere er!


Bilde fra her om dagen - jeg ligger for øyeblikket i senga med ansiktsmaske og airconditionen på kjøling *haha*
#Japan 

Besøk fra Kobe

Hei alle sammen! I forigårs fikk jeg en melding av en venninne fra Kobe, som sa hun, kjæresten og søsteren hans skulle komme til Tokyo dagen etter, altså i går. Jeg ble kjempegira selvsagt, for jeg har ikke sett henne eller kjæresten på over fire måneder. Det er ikke hver dag man får besøk av en taiwaner og to tyskere, så jeg tenkte "til helvete med internasjonale relasjoner-eksamen" (beklager språket) og dro ut for å møte dem i går kveld. Åh, dere, noen ganger savner jeg virkelig Kobe og alle menneskene jeg møtte der. Jeg tror alltid Kobe kommer til å være "hjembyen" min her i Japan. Alt var litt mindre der, litt tryggere, og litt mer avslappet. Selvfølgelig stortrives jeg her i Tokyo også, men jeg ble virkelig glad i Kobe det året jeg bodde der. Jeg skal tilbake dit en dag.


#nomakeup #nofilter #natural


#Japan #Tokyo

Again



Dette er et spørsmål jeg ofte får, og jeg har skrevet om det før, men jeg skal svare igjen. For over et år siden laget jeg en video om hvordan jeg kom meg til Japan, som ligger her på bloggen, men jeg legger den ved i dette innlegget også.

I Norge har vi det som kalles Samordna Opptak, som jeg er ganske sikker på at du og alle dere andre kjenner til. Gjennom Samordna Opptak søker man til universiteter i hele Norge, og man setter opp førstevalg, andrevalg, etc. Her i Japan har de ikke en slik ordning, og alle universiteter behandler søknader på egenhånd, noe som betyr at man søker direkte til universitetene - det finnes ingen tredjepart, som Samordna Opptak er i Norge. Altså finner man ut hvilket/hvilke universitet man vil gå på, og søker direkte dit. Noen universiteter har søknadspapirer liggende ute på nettet, mens andre må man sende en mail til for å få tak i dem. Om man ikke allerede bor i Japan, er søknadsprossesen ganske lang og kronglete, men absolutt mulig å gjøre uten en tredjepart, og som regel er alt mye billigere å gjøre på egenhånd. I Japan kommer man ikke inn på universiter med karakterene fra videregående - her er det intervjuer og opptaksprøver som gjelder.

I fjor hjalp universitetet mitt meg med leilighet. De fleste universiteter i Japan har egne dormitories som de tilbyr alle førsteårsstudenter å bo i. Altså er ikke bolig noe problem, med mindre du absolutt ikke vil bo der skolen tilbyr deg å bo. Til slutt spør du om fly - det var det absolutt mest problemfrie med hele prosessen. Flybilletter er det jo bare å bestille på nettet. 


Så ja, jeg gjorde alt selv, og jeg har alltid sagt, og sier enda - det er fullt mulig å reise til Japan på egenhånd, sånn som jeg har gjort. Man trenger ingen tredjepart til å ta seg av deg, du har mye større frihet på egenhånd, færre folk å forholde deg til, og mye mer oversikt. Det virker kanskje vanskelig og innviklet, men man må bare sette seg ned og sette seg inn i systemet her. 

Hvorfor dro jeg ikke på utveksling til Japan?

Hei alle sammen! Har fått to spørsmål jeg tenkte jeg skulle svare på!



Jeg var ikke på utveksling til Japan på videregående, for jeg dro til England første semester av andre året. Det å dra til Japan på utveksling var en tanke som fallt meg inn, men som aldri ble noe mer enn en tanke. Første gang jeg nevnte muligheten til foreldrene mine fikk jeg blankt nei *haha* Allikevel skal jeg ikke legge skylden på dem, for jeg tror at om jeg virkelig hadde stått på og jobbet for det, så hadde de selvfølgelig latt meg reise. Jeg tror rett og slett at jeg ikke hadde så lyst til å dra som jeg trodde den gangen. I stedet dro jeg til England sammen med klassen min i 4 måneder, og hadde the time of my life. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro til England i stedet for til Japan. 

Jeg har heller aldri vært på språkskole. Jeg husker venninnen min og jeg snakket mye om at vi ville på språkreise til Japan, men pengene strakk aldri til, og jeg tror ikke pågangsmotet og lysten var der da heller *haha* Selvfølgelig var tanken på å dra til Japan på språkreise kjempespennende, men så tenkte jeg over "hvor mye kan man egentlig lære på bare noen uker?" og "er det ikke morsommere å reise til Japan uten noen som bestemmer hva jeg kan og ikke kan gjøre?" - og så ble det aldri noe av. 

Egentlig angrer jeg ikke på noe av dette - jeg tror det var riktig av meg å vente. Jeg vokste mye i løpet av videregående, både i Norge og i England, og jeg tror ærlig talt at om jeg hadde reist til Japan før jeg var ferdig på videregående, så hadde jeg kanskje fått en helt annen opplevelse (tenk om jeg ikke hadde likt det like godt?). Jeg fikk opplevde videregående i Norge, jeg fikk oppleve videregående i England, jeg fikk oppleve at alle vennene mine dro på reise eller dro for å studere i andre byer i Norge og i utlandet, mens jeg satt igjen i Oslo og jobbet på Oslo S (kan ikke akkurat anbefale det), og jeg skal innrømme at det var en del kjipe stunder, men når jeg sitter her å tenker over det, så var det verdt det. Virkelig. 


Dette bildet er tatt i Oxford, men jeg bodde i Bath.



Klesstørrelsene i Japan er ofte enten one size, S og M, eller M og L (de to siste er helt like, bare med like navn) i japanske butikker, og som i Norge i internasjonale butikker - men ofte tas ikke de aller største størrelsene inn. Om du er en M i Norge vil du være en M eller L i Japan, og jeg tror ikke du kommer til å ha noe større problem med å finne klær med mindre du er velsignet med normalt stort front- og bakparti, for japanske klær er ikke laget for former. Takk Gud for internasjonale klesbutikker...
Jeg tror egentlig ikke det er klesstørrelsene du skal være mest bekymret for - skostørrelsene er mye verre *haha* Har du større føtter enn str. 38, kan du måtte regne med at shoppingturen tar litt lenger tid, da mange butikker ikke har størrelser større enn dette. Selv bruker jeg størrelse 40, og kan ikke kjøpe sko i Japan med mindre jeg finner noen sko som er litt store i størrelsen. Fant et par på Topshop *haha*
Dersom du er veldig høy (det vil si, høyere enn 1.70, vil nok de fleste skjørt være på grensen til "for korte", men ellers bør det ikke være noe problem. Igjen er de internasjonale butikkene løsningen.  

 
Dette bildet er tatt i Bath.

Alle samles på kafé

Hei alle sammen! Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om kafékulturen her i Japan. Tradisjonellt sett, har ikke japanere noen tradisjon for å gå på kafé, men tehus var veldig populært før i tiden. Nå, i 2014, er kaféene stappfulle til alle døgnets tider. Japanere bor generelt veldig trangt og lite, spesielt i de store byene, og om man skal jobbe eller studere, er faktisk en kafé et bedre alternativ enn å sitte hjemme. Om du går inn på en Tully's Coffee, vil du se videregåendeelever sitte og sladre, eldre damer mimre om gamledager, businessmenn sitte klistret til dataskjermen med røyken i den ene hånda og smarttelefonen i den andre, kjærestepar med hver sin kaffe - og hver sin mobil, voksne mennesker som leser tegneserier (manga), og masse, masse skoleelever og studenter som enten sitter med nesa i bøkene, eller sover. Her i Japan er det faktisk lov til å røyke på de fleste kaféer, akkurat som de fleste restauranter, izakaya og barer. Vil du ha en 100 % røykfri kafé, er Starbucks beste alternativet, da de alltid er røykfrie. Dette kan ha noe med at det ikke er en japansk (eller asiatisk) kjede. Det er riktignok også den dyreste kjedekaféen i Japan, så du kan jo velge - røyk, eller svindyr kaffe *haha*

Selv pleier jeg ofte å gå til nærmeste kafé (som tilfeldigvis er Starbucks) når jeg skal skrive stiler eller lese til midterms og finals - sånn som nå. Kaféer i Japan er utrolig stille, for folk prater ikke høyt med hverandre, da stillhet på offentlige steder er veldig verdsatt her i Japan. Folk respekterer at alle prøver å lese eller jobbe, og dermed holder de fleste enten kjeft, eller prater med normal innestemme. Dersom noen snakker høyt i telefonen, vil folk gi dem det samme "gå og dø"-blikket man får om man snakker høyt på toget. Nå skal jeg ikke si at dette gjelder for absolutt alle kaféer i Japan. I Kobe var jeg på flere kaféer med høyt lydnivå og færre arbeidsmaur, men jeg fant også stille, rolig kaféer som hadde perfekt lekse-gjørings-miljø, blant annet Labo på Mikage.

Nå skal jeg gå tilbake til japanskpresentasjonen og eksamenene mine, men jeg håper dere har en fin morgen i Norge, eller hvor enn dere er på ferie. Jeg misunner dere littegranne bare. Snart er det min tur til å pakke kofferten og vende nesa nordover. 


Her er jeg akkurat nå.
#Japan #sommer 

Harii Pottaa to Kenja no Ishi

Hei alle sammen! Jeg har gått litt og tenkt på hva årets sommerlesing skal være, for jeg er veldig glad i å lese bøker. Dessverre må man til de aller største bokhandlene for å finne bøker på engelsk her i Japan, og jeg har hverken tid eller lyst til å reise over halve byen (muligens en liten overdrivelse) for å finne en engelsk bok. Så da var jo egentlig løsningen enkel; jeg kjøper en japansk bok. Det var ikke verre enn det *haha* Så nå sitter jeg her med Harry Potter and the Philosopher's Stone på japansk, og jeg klør i fingrene etter å åpne den og begynne å lese. Siden den er regnet som barnebok, har den masse furigana, så om det er kanji jeg ikke kan lese, så er det ikke noe problem. Den japanske tittelen er Harii Pottaa to Kenja no Ishi. Når jeg tenker meg om så har jeg 5-6 mangabøker å lese også - tror flyturen hjem kommer til å gå helt greit, så mye lesestoff som jeg har *haha* 
Jeg gleder meg masse til å begynne å lese! Er ferdig med tre eksamener, så da har jeg "bare" seks igjen.  




#Japan

Hva er det, og hvor er yoghurten min??

Hei alle sammen! I går postet jeg et bilde av hvor crazy Frozen-feberen fortsatt er her i Japan. Frozen på vannflasker, Frozen på youghurt-pakkene (min yndlingsyoghurt til og med...), Frozen på chipspakkene, og - noe jeg først så i dag - pudding med lyseblå gelébiter og krem på toppen, selvfølgelig med Elsa og Anna over hele innpakningen. Angrer litt på at jeg ikke tok bilde, men det var ganske intens køing på universitetets konbini i dag morges da alle skulle ha morgenkaffen sin i dag tidlig. 
Siden jeg egentlig har ganske lyst til å kjøpe den japanske versjonen av Frozen på dvd (jeg er litt gammeldags, liker å ha cder og dvder i fysisk form *haha*), og siden den ble sluppet i dag, dro jeg innom Tsutaya etter skolen for å kjøpe den. Meeen jeg burde jo skjønt at den utflukten var dømt til å feile; da jeg kom dit var hyllene raket fri for alt som hadde med Frozen å gjøre - det eneste som sto igjen var en litt medtatt pappfigur av Olaf. Skuffet vente jeg nesen hjemover, og tenkte at jeg får vel prøve igjen i morgen - det sto nemlig et skilt på Tsutaya at neste levering av dvdene kommer i morgen. "Bedre lykke neste gang!", med andre ord. 
Ja, jeg kjøpte yoghurten med Frozen på... Bulgaria-yoghurten er den beste yoghurten i Japan. Ingen over, ingen ved siden. Chipsen og vannet kan jeg avstå, da.  


#Japan #Frozen

Two weeks until freedom

Hei alle sammen! I disse dager er jeg gift med skolebøkene, gjør ingenting morsomt fordi jeg har eksamener nesten hver dag, og har derfor ikke noe særlig å blogge om. Jeg lover å komme sterkt tilbake når ferien begynner (bare to uker til!), så frem til da - tilgi meg for lav oppdatering. 



Kaldt om vinteren i Japan?



Hei alle sammen! Først vil jeg bare si at om det er noen som synes det er rart at jeg ofte poster bilde av kommentarene deres, og skriver svarene i et innlegg i stedet for som svar i kommentarfeltet, så er det fordi jeg er veldig opptatt av at svaret mitt når den som spurte, og alle dere andre som kanskje også lurer på det samme, eller som bare synes det er interessant å lese svaret. Om jeg bare svarer ikke kommentarfeltet, er det ikke sikkert dere ser det. Så derfor gjør jeg som jeg gjør. Så vil jeg si tusen takk Lisa, for kjempehyggelig kommentar - og ingen grunn til bekymring, synes aldri det er irriterende å få spørsmål, og jeg svarer så godt jeg kan på alle jeg får. Og så morsomt at du skal flytte til Tokyo!

Over til spørsmålet; ja, det er iskaldt om vinteren i Japan. De som sier man kun trenger kåpe er nok enten fra Nordpolen, eller så bor de i sør-Japan *haha* Forrige vinter husker jeg at jeg ofte angret på at jeg ikke tok med meg vinterjakken min fra Norge, men samtidig var jeg litt glad også, for som du sier - det tar utrolig mye plass. Jeg overlevde vinteren med kun en kåpe, men jeg frøs hver eneste dag. Klimaet her i Japan er utrolig merkelig - det går fra dødsvarmt og fuktig om sommeren, til iskaldt på vinteren. Det er også svært dårlig (ofte ingen) isolasjon i husene, og i den kaldeste tiden (desember/januar) satt jeg inne med skjerf, lue og lag på lag med varme gensere i leiligheten min. Det kan jeg love dere at ikke var så veldig kult, så jeg vil absolutt anbefale å ta med ordentlige vinterklær (og sko!) - det kommer du 99 % sikkert ikke til å angre på. 

Det eneste "problemet" jeg kan se, er at togene er varme om vinteren, og airconditionene står på full varme i de fleste offentlige bygg, så det kan kanskje bli litt i varmeste laget inne. Men jeg velger heller varme enn kulde. Jeg vet hvor fælt det er å gå rundt og fryse hele tiden (spesielt når det er like kaldt inne som ute), og jeg håper av hele mitt hjerte at studenthuset jeg bor i nå har litt bedre isolasjon enn leiligheten min i Kobe, for jeg orker ikke en vinter til med skjerf og ullteppe inne *haha*

Så det hele koker vel ned til at ja, jeg vil absolutt anbefale deg å ta med Svea-parkasen din, Lisa. Dersom den viser seg å være unødvendig, eller i veien, skader det jo aldri å sende den tilbake til Norge med posten. 


De to bildene over er fra februar, da jeg dro til Sendai og Ishinomaki med *Pray for TOHOKU*-prosjektet. Snø, kulde og elendighet - men jeg burde vel ikke klage, for det var nok mye værre for de som bor i brakkene i Ishinomaki, enn for meg som måtte overnatte på et universitet i Sendai, på gulvet, med et lite teppe som dyne. Jeg overlevde det også *haha*


Dette bildet er også fra februar, men fra Kyoto. Det var kjempekaldt, og jeg trodde jeg skulle dø *haha* Som dere ser går folk med parkas og jakker og kåper og luer og alt.

 

*OPPDATERING* 11. juni 02:47, japansk tid.
Fant dette bildet som illustrer perfekt hva jeg syntes om kulden i fjor:



Et år i tegninger

Hei alle sammen! Siden jeg ikke har vist dere noen tegninger på bloggen på snart et år, tenkte jeg å vise dere noe av det jeg har tegnet i løpet av det siste året. Som sagt har jeg hatt særs liten tid til å tegne, men noe har jeg jo klart å produsere. Heretter vil jeg prøve å tegne oftere, så jeg kan forbedre meg litt. Jeg hater fortsatt å tegne føtter. Det er en grunn til at så mange av tegningene mine ikke inneholder føtter *haha* Tegningene under er ikke i noen som helst rekkefølge, noen er over et år gamle, mens noen er nyere. De av dere som følger meg på instagram har nok kanskje sett noen av disse. Og sånn til slutt; disse henger på døra mi, derav magnetene her og der.
Fortell meg hvilken/hvilke du liker best! 














#Japan #tegning

Med blomster i håret

Hei alle sammen! Her om dagen kjøpte jeg en blomsterkrans på WEGO som jeg tenkte jeg ville vise dere. Man kan ikke gå i Takeshita-dori (Harajuku) uten å se et par ti-talls jenter gå med blomsterkranser i alle farger. Jentene her elsker det! Med god grunn, mener nå jeg da - det er jo kjempefint, og veldig sommerlig. Så jeg hev meg på og kjøpte en jeg også. En av venninnene mine (som elsker alt ved Skandinavia) mente blomsterkranser er noe skandinavere kler spesielt godt. Hvor sant det er vet jeg ikke, men det er veldig sommerlig og søtt iallefall.
Hva synes dere? 







Livsfarlige paraplyer

Hei alle sammen! I dag skjedde det noe stort - studenthuset har fikset separat internett til alle unitene! Det vil si at fra nå av kan jeg bruke internett på rommet mitt, i stedet for å måtte gå ut i stua, eller helt ut på kjøkkenet for å blogge, eller se en youtubefilm. Dette har jeg ventet på siden jeg flyttet inn for over tre måneder siden, så det var på tide. Dette er første innlegget jeg skriver fra rommet! So excited. Ellers så regner det hele tiden, og jeg så på værmeldingen at fra i morgen av begynner "godværet" - over 30 grader hver dag resten av uken, men fortsatt regn. Ugh. Det er det verste som finnes. 97% luftfuktighet? Ja takk, gjerne! Det var ironisk ment. Jeg er egentlig på vei ut døra, så da er det bare for meg å slå opp paraplyen og kjempe meg gjennom sølepytter og paraplyer - alles paraplyer spidder meg i halsen når man går tett sammen. Livsfarlig. *haha* 
Jeg håper dere har det fint i Norge, eller hvor enn dere er på ferie.


Går med denne kjolen så jeg kan vise alle hvor solbrent jeg er rundt nakken...



Harajuku Green Smoothie

Hei alle sammen! På lørdag var jeg en tur innom Harajuku på vei hjem fra skolen for å svi av litt (nylig motatte) skattepenger, og mens jeg gikk rundt og angret på at jeg dro dit på en helgedag (for mye folk!), kom jeg plutselig over en liten smoothie-sjappe. Siden det fristet veldig med noe forfriskende, og siden det så veldig innbydende ut, var jeg selvfølgelig nødt til å prøve. Dagens tilbud var ananas-og-mint-smoothie, med hvetegress. Det var faktisk veldig godt, og jeg vil absolutt hit igjen. Siden man kan se inn på kjøkkenet, kan man også se at de kun bruker rene, ferke ingredienser, noe som er flott. Det eneste minuset er nok prisen. Jeg betalte ca 30 kr for min smoothie, noe som er ganske mye i forhold til andre japanske priser. Men siden jeg bor i et land der frukt ses på som en luksus, får jeg vel bare godta det. Godt var det iallefall, og jeg skal tilbake dit neste gang jeg besøker Harajuku!






#Japan #Tokyo #helse #sunn

Min egen lille flaskepost

Hei alle sammen! Her om dagen fikk jeg en hyggelig overraskelse da jeg sjekket postkassen min. Det pleier som regel kun å være ubetalte regninger og beskjeder om at jeg burde begynne å spare til pensjonen min (ja, jeg får "betalingsplaner", som forteller meg hvor mye jeg bør betale - til staten? - i måneden for å spare opp en god pensjon. Jeg skjønner ikke systemet her...), men denne gangen ventet en liten pakke på meg, fra Marta. Den inneholdt to (påbegynte, bortglemt, så påbegynte igjen) postkort, russekortet hennes og et smykke hun har laget. Det var så utrolig koselig å åpne, og nå henger postkortene på døra, sammen med de to andre hun har sendt meg tidligere. Smykket er utrolig fint, og jeg er altfor fristet til å åpne flasken og se hva som står på lappen *haha* Men ingen bekymring - jeg har litt selvkontroll. Bare ikke når det gjelder karribrød.
Tusen takk Marta, jeg setter virkelig pris på det! 


Finnes det overvektige folk i Japan? / Ulovlig å være overvektig i Japan?



Ja, det har jeg! Overvekt og fedme er noe som har spredt seg i mesteparten av utviklede land, og Japan er intet unntak, selv om man sjeldent seg bilder av overvektige japanere. Det skal sies at antall prosent overvektige i Japan er svært mye lavere enn i f.eks. USA eller Norge, men men det finnes folk med en BMI over 25 her også. Etter å ha lest flere artikler og oversikter over prosent ekstremt overvektige (altså folk med en BMI over 30), så ligger tallet generelt rundt 3.5 %. I Norge er omtrent 50 % overvektige. Det er svært få superfeite mennesker her. De største menneskene jeg har sett her i Tokyo har vært utlendinger, både unge og gamle, turister og fastboende, men jeg har sett noen japanere som kan konkurrere ganske godt med dem.

Men det du spør om, er "litt overvektige personer", altså folk som ikke er like tynne som "resten". Og ja, de finnes de også. Flere jenter enn gutter, vel og merke. Kanskje er det en liten mage, eller litt større lår enn resten av venninnegjengen. Etter at jeg kom til Tokyo, har jeg sett mange flere som blir vurdert som lubne her i Japan. I Kobe var det svært få, men jeg tror det var helt tilfeldig at jeg ikke så så mange. Jeg tror du er mest interessert i unge mennesker, men jeg vil bare si at det er ganske mange menn over 50 som har ganske imponerende mager her. Det skyldes vel alt ølet de drikker om sommeren, i stedet for vann *haha* I en klasse på 20 elever har kanskje en eller to litt ekstra fett på kroppen, mens to-tre er for tynne, og resten er det som blir kategorisert som "normalvektig".

Når jeg er inne på vekt - hva som regnes som normalvektig i Japan og Norge er veldig forskjellig, men det vet dere nok allerede. Det skyldes bl.a. forskjellig benstruktur og muskelmasse. Grunnen til at japanske jenter kan veie så lite som de gjør, er nemlig fordi de har tilnærmet lik null muskler, og selv om de er tynne, er de ikke veltrente eller "sunne". Skjønnhetsidealet i Japan og i Norge er veldig forskjellig. Her blir de sjokkert om jeg forteller at jenter i Norge vil være veltrente, og bf ble nesten litt bekymret da jeg sa jeg hadde begynt å trene styrke hver dag *haha* 

Men ja, dette innlegget handler jo egentlig ikke om vekt, men om det er variasjon i kroppsfasong her, og for å svare konkret på spørsmålet til Ichigo; jeg ser "litt overvektige" folk her hver eneste dag, det er absolutt ikke unormalt. Det er derimot veldig unormalt å være veldig overvektig. 


Så nei, ikke alle ser ut som disse modellene for SCawaii.
#Japan #helse #Asia 


*UPDATE* lørdag 5. juli kl 21:44 japansk tid

Dette er ikke sant. Det er ikke ulovlig å være overvektig i Japan. Om man gjør nok research på nettet, vil man finne fram til noe som kalles "fat tax". Dette vil si å sette opp merverdiavgiften (mva, eller moms, som det før ble kallt) på mat og drikke som kan fete opp folk, eller på overvektige folk selv. Dette gjøres for å minske inntak av mat som er skadelig for helsen vår. Det er derfor alkohol er så dyrt i Norge, fordi merverdiavgiften (altså skatten) ligger på 25 %. Her i Japan er ikke mva på alkohol så høy (du kan kjøpe en halvliter øl for 10 kr), men myndighetene har i stedet satt en høyere mva for mat som regnes som spesielt usunn, eller spesielt farlig for helsen vår. Danmark prøvde det samme i 2011, men ga opp prosjektet i 2012, da de ikke så de ønskelige resultatene.

Japan har en lov de kaller "metabo law". Dette er en lov som tredte i kraft for å minske overvekt blant folket. Det denne loven går ut på, er at menn og kvinner mellom 40 og 75 år må delta på en årlig helsesjekk, der midjen deres måles. Er midjemålet lenger enn grensen som er satt (85 cm for menn og 90 cm for kvinner, sist jeg sjekket), kreves det at de deltar på rådgivning, og at de mottar hjelp for å gå ned i vekt. Arbeidsplassen har ansvaret for at de ansatte deltar på sjekkene, og at de mottar oppfølgingen myndighetene tilbyr, og dersom bedriftene ikke minsker antall overvektige, kan det kreves at de betaler en sum til et helseprosjekt for pensjonister.

Så lurer dere kanskje på - hvorfor er japanerne helt nazi på dette med vekt og midjemål? Når folk blir overvektige, følger som regel hjerte- og karsykdommer og andre sykdommer, som diabetes, med. Dette koster enormt med penger for det japanske samfunnet, som har hatt en synkende økonomi siden nittitallet. Det er altså et økonomisk problem. Færre overvektige = færre sykehusregninger = mindre utgifter for staten. Det kan diskuteres om midjemål er riktig målemetode når man skal måle om en person er overvektig eller ikke, men uansett metode, så synes jeg faktisk ikke intensjonene er så ille. Er det virkelig galt å øke bevisstheten rundt farene rundt overvekt? Vi snakker ikke litt lovehandles og ikke-eksisterende thigh gap her altså, vi snakker overvekt som i en BMI over 30. Uansett hvor mye vi blir oppmuntret til å godta vår egen kropp som den er, og elske oss selv (det er jeg helt enig i!), så er det en forskjell mellom litt ekstra fett og litt kraftige lår, og en stor sjanse for å utvikle livsstilssykdommer som diabetes. Japanerne lever lenger enn Nordmenn - faktisk lever japanerne lengst i hele verden, ifølge Globalis.no (FN).

Så det er ingen grunn til bekymring - du bryter ingen lov ved å være overvektig i Japan. Om du derimot drømmer om en karriere i Japan, vil jeg anbefale en midje under 90 cm. Det er bare å gå og måle seg *haha* Jeg vil gjerne høre deres tanker om dette!

Copic markers

Hei alle sammen! Som dere sikkert allerede er klar over, så elsker jeg å tegne, men dessverre har jeg ikke hatt så mye tid til det det siste året. Om jeg vil tegne, så blir det på kvelden, og da klarer jeg ikke å slutte før jeg er ferdig, ender opp med å tegne til klokken tre, og så forsover jeg meg dagen etter, så...ja...nei, ingen god idé *haha* Jeg har tegnet litt da, men av en eller annen grunn har jeg ikke vist dem fram på bloggen. Uansett, for 3 år siden kjøpte jeg meg mine første Promarker-tusjer på Panduro, og jeg var overlykkelig. Etter tre år er det ganske opplagt at disse er godt brukt og synger på siste verset, samtidig som jeg i løpet av de siste to årene har hørt masse positivt om en annen tusj, nemlig Copic-tusjer. Det store problemet med alle type tegnesaker er at det er svindyrt, og tusjer er intet unntak, så jeg har utsatt og utsatt å kjøpe skikkelig papir, penner, og tusjer, men i går bestemte jeg meg for å bare gjøre det. Det er jo snart sommerferie, noe som betyr at jeg kommer til å kunne sitte oppe hele natten og tegne uten konsekvenser *haha* Så jeg kjøpte Copic-tusjer på Loft. Jeg gikk hele veien hjem med et lite smil om munnen. Jeg kjenner at det virkelig var verdt pengene, når det gir meg så mye glede. Ett stykk happy Hedda satt oppe til klokken tre i går kveld og tegnet og testet ut tusjene, forsov seg i dag, og rakk kun én av de tre leksjonene hun hadde i dag *haha*




Første test-tegning! Det første jeg skjønte da jeg testet ut alle fargene, er at jeg trenger en skikkelig blond farge, for denne gulfargen er liksom litt feil.
#Japan #tegning #manga 

En gigantisk bolle med azuki

Hei alle sammen! Jeg har akkurat kommet hjem fra en kjempehyggelig middag i Shin-Okubo med koreanskklassen min. Selvfølgelig var det ingen andre steder vi kunne dra enn Koreatown, og læreren min tvang oss til og med til å bestille på koreansk *haha* Det var utrolig generøst av læreren å spandere alt på oss, vi var tross alt nesten 20 stykker som gikk ut og spiste. Jeg liker koreanskklassen min kjempegodt, alle er så hyggelige og morsomme - og nei, det er ikke alle som er obsessed med k-pop og k-drama, selv om man kanskje skulle tro det. 

Etter middagen dro vi til Coffee Prince-kaféen, der vi fikk tidenes overraskelse. Jeg så på menyen at de hadde yoghurtis og softis og slikt, så jeg tenkte at det ble vel noe sånt, men wow - plutselig ble denne satt på bordet:



Bam. En gigantisk bolle full av is, tapioca, oreo, mochi og azuki (røde bønner). Den var gigantisk. Det var litt for mye azuki for min del, da jeg egentlig helst klarer meg uten det.
Vi var seks stykker, og klarte omtrent å spise halvparten *haha* Jeg har aldri sett en så stor porsjon dessert før i hele mitt liv. Kaféen spillte i tillegg de mest klisjé k-drama-balladene over høytallerne, og jeg tror at hvis jeg hadde vært der med bf, så hadde det føltes som jeg var inne i et k-drama - og det er jo egentlig bare latterlig *haha*


Skjeene...jeg vet ikke, altså. Japanere og poseringer. Joakim og jeg har gått rundt de siste ukene og lært alle at peacetegn motsatt vei, med munnen mellom fingrene, ikke er det samme som peacetegn, og at det ikke er så uskyldig som de tror *haha*


Det står Coffee Prince på japansk øverst, og koreansk nederst.


Og til slutt et lite polaroid-minne fra kvelden.
#Japan #Sørkorea #Tokyo #koreansk 

Yokohama

Hei alle sammen! Jeg er tilbake i Tokyo etter en to dager lang utflukt til Yokohama, og dere - Yokohama er virkelig en fin by. Jeg ble helt forelsket, og tok til og med meg selv i å tenke at "her vil jeg bo!" - så godt likte jeg det. Området rundt Sakuragicho, der jeg var, minnet meg veldig om Kobes Harborland, og samtidig hadde det litt San Francisco-feel. Jeg dro til Yokohama kjempetidlig i går (var ute av studenthuset klokken 8 - på en søndag *smerte*), og det første som slo meg var at det ikke var helt flatt, sånn som Tokyo er. Jeg tror det er første gang jeg gikk i skikkelige oppoverbakker på tre måneder. Dagen startet altså med å gå opp alle bakkene til Nogeyama Zoo, som er en gratis dyrepark som har over 1000 dyr, blant annet noen arter som kun finnes i Japan som jeg aldri hadde sett før. Siden sto litt sightseeing for tur, i Minato Mirai 21, som er navnet på det sentrale business-området i Yokohama. Et merkelig navn på et område i en by, men for all del - "havn framtid 21" er vel et helt ok navn. En seilskute ved navn Nippon Maru lå til kai utenfor Landmark Tower, som var Japans høyeste bygning inntil mars i år, da Harukas 300 åpnet i Osaka. I Minato Mirao 21 er det også en fornøyelsespark, et gigantisk pariserhjul, kjøpesentere, restauranter, cupramen-museum (ja, et museum for instant noodles), og det er også to gamle fabrikkbygninger fra 1905 som kalles Akarenga (en forkortelse for Yokohama Akarenga Souko) har blitt omgjort til et slags kjøpesenter, med mat og diverse vestlige varer. Det er visst fordi Yokohama var (er?) Japans viktigste havn, og da Japan åpnet opp for internasjonal handel på midten av 1800-tallet, var det dit varer fra blant annet Nederland kom. Og her dere, spiste jeg det beste karri-brødet jeg noen gang har satt tennene i. Altså, jeg elsker karri-brød - og om det ikke hadde inneholdt 3000kcal hadde jeg definitvt spist det hver dag *haha* Iallefall - wow. Magen min begynner å rumle bare av tanken på det brødet - jeg skulle ønske jeg kunne kjøpe et til hver og en av dere så dere kunne skjønt hva jeg snakker om. 


Landmark Tower


Utsikten fra en liten park utenfor dyreparken.


Karri-brød-himmelen. Seriøst. Jeg overdriver ikke.



Da kvelden kom sto Yokohamas Chinatown for tur, der jeg spiste bl.a. peking-and, reker i majones- og appelsinsaus, abalone og haifinnesuppe. Og det beste av alt? Det kostet så lite at jeg fikk lyst til å le. Etter at det var blitt mørkt, bar det tilbake til Landmark Tower og Dockyard Garden, som er rekonstruert etter en av verftene der de bygde skip før. Google det - det er utrolig kult! De holdt et show der i går kveld, som de kalte 'projection mapping'. Det var som å sitte inne i en 3D-film - helt utrolig! Dere kan se en video av det her


Overraskende nok synes jeg peking-and smakte bedre her i Japan enn det smakte i Peking (Beijing)...


Et tempel i Chinatown.

Det var stekende hett og skyfri himmel i hele går, noe som resulterte i brent nakke, armer og hodebunn, til tross for unødvendig mye solkrem. Hodebunnen er det liksom ikke så veldig mye å gjøre med, da. Jeg får begynne å gå med hatt. I dag var det heldigvis litt kjøligere - det vil si, under 30 grader, ikke over.
Fra havnen kunne man, til min store overraskelse, se Tokyo Skytree (Japans høyeste tårn), enda det er 40 km avstand! Det beviser bare hvor ekstremt høyt Skytree er. Man kunne ikke se noen andre bygninger borte i disen, kun Skytree. Jeg tror jeg har gått 10 ganger så mye som jeg har sittet de siste to dagene, og på toget hjem til Tokyo sov jeg fra dørene lukket seg på Sakuragicho, til de åpnet seg i Shinagawa i Tokyo. Om jeg hadde vært alene hadde jeg vel blitt med hele veien til Tokyo, og kanskje hele veien tilbake til Kobe *haha* Jeg har hatt to helt fantastiske dager, og det føltes som om Tokyo og skole var mye lenger unna enn en halvtime med tog. 




En gammel jernbanebro har blitt gjort om til gangvei.
#Japan #Yokohama #sommer #Asia

Det finnes her også...

Hei alle sammen! Jeg kom over noe ganske interessant her for et par uker siden som jeg har glemt bort å fortelle dere om. Her i Japan er et av de største skjønnhetsidealene å være hvit i huden, iallefall når det gjelder jenter, og på grunn av dette (i tillegg til frykt for hudkreft) går jenter helst med lange skjørt og langermede overdeler når det er sol, bruker solfaktor 50++ og går med parasoll for å få så lite sol på kroppen som mulig. Gutter er ikke like bekymret for dette, da de fleste er enige i at man ser litt sterkere ut om man er tan. Det skal sies at ikke alle japanske menn vil se sterke ut - de har ikke det samme skjønnhetsidealet som vi har i Norge, om at menn helst skal være veltrente. Her skal de helst være slanke, og hudfargen spiller ikke så stor rolle. Jeg ser absolutt det positive i å være redd for å få for mye sol, med tanke på hudkreft, og Japan ligger faktisk svært langt nede på listen over de landene hudkreft  ofte forekommer. Nord-Europa ligger derimot svært høyt oppe. På tide å slå opp parasollene, folkens! *haha*

Uansett, det jeg ville vise dere var dette:



Dette er en stor reklameplakat utenfor det første og eneste solariumet jeg har sett i Japan. Den store skriften midt på betyr, helt bokstavelig og direkte oversatt, "sol-steking" *haha* Åpent fra ti på morgenen til "sent på kvelden", hvilket klokkeslett nå enn det er. Man kan også kjøpe forhåndsbetalt kort, så man ikke trenger å ha med penger hver gang. Jeg er veldig interessert i å vite nøyaktig hvilke type mennesker som føler en trang til å gå til solarium når vi har tidenes sterkeste sol skinnende rett over hodene våre omtrent hver eneste dag, men jeg regner med at det er jenter som kjører den berømte og nesten utryddede ganguro-stilen, og kanskje en del menn. Om ikke annet, så betyr det at det i det hele tatt finnes solarium, at ikke alle japanere er enige i det standard skjønnhetsidealet man tenker på i forbindelse med Japan, og det er jo faktisk bare positivt, når man ellers ser at omtrent alle har like klær og lik sminke (og like hvit hud *haha*).
Jeg kan ikke snakke for hele Norge, men iallefall i Oslo er det å gå til solarium jevnlig ganske normalt, men jeg har ærlig talt aldri egentlig sett poenget med det. Kanskje fordi jeg er kritthvit med et hint av rosa, og blir enten rød eller forblir hvit uansett hva jeg gjør. Men, jeg vil heller være hvit for alltid, enn å få hudkreft og rynkete bryst før jeg blir førti.


#Japan #sommer

Because I'm happy

Hei alle sammen! Jeg er ganske sikker på at de færreste har klart å slippe unna Pharell Williams' "Happy"? Den har iallefall vært veldig populær her borte. Det er flere byer og steder i Japan som har laget sin egen versjon, og jeg tror det begynte med Fukushima By, for å vise at det ikke er krisetilstand og ødemark der oppe. Dere finner den garantert på Youtube. Det jeg vil vise dere i dag, er noe en av klubbene på Waseda laget for et par dager siden. Klubben heter Her Campus, og de driver et nettmagasin. Det er et samarbeidsprosjekt med andre universiteter rundt om i verden. 
Uansett, la meg få presentere Pharell Williams' "Happy" - Waseda edition! 

#Japan #musikk

Sommerferie om en måned

Hei alle sammen! Dere oppe i Norge sitter og koser dere med sommerferie, mens jeg fortsatt har en hel måned igjen før jeg kan sove til kl 13 og se på serier hele dagen *haha* Jeg kan ikke tro at juni snart er over, og jeg snart er ferdig med første semester. Egentlig blir juli kun en eneste lang study session, for jeg har flere finals hver eneste uke. Her i Japan velger man nye fag hvert semester, så når jeg nå har eksamen, så er det på en måte "for alltid". Neste semester kan jeg velge å gå videre på det jeg har lært i år, og gå litt mer i dybden på det, eller jeg kan velge helt nye fag som ikke har noen relasjon til det jeg har studert dette semesteret. Synes det er ganske greit egentlig. Uansett, jeg ønsker dere alle en kjempefin sommerferie, og jeg håper ikke dere glemmer å stikke innom bloggen min en gang i blant midt oppi alle sydenturene, grillfestene, strand-besøkene og moroa :)



Herlige japanske dialekter

Hei alle sammen! Her i Japan er det fortsatt Frozen-feber, og man kan fortsatt gå inn på et kjøpesenter og få "Let it goooo, let it GOOO" slengt i fleisen. I det siste har det oppstått en litt morsom trend blant japanerne på internett. Folk fra forskjellige steder i Japan lager cover av reprisen av "For the First Time in Forever" med sin egen dialekt. I Japan er det faktisk, tro det eller ei, veldig mange svært forskjellige dialekter, og det er ikke alle som er forståelige for andre japanere engang. Norsk og svensk er likere hverandre enn mange japanske dialekter. Jeg tenkte jeg skulle legge ut de versjonene jeg kunne finne på Youtube, så dere kan høre selv. Jeg liker at alle versjonene har byttet ut "Arendelle" med sin egen by.
For dere som ikke er så kjent med japansk, er det kanskje vanskelig å høre forskjell, men for meg, og for dere som er litt drevne i språket, så er det stor forskjell. 
Hvilken er deres favoritt? Jeg er selvfølgelig litt partist, og synes Osaka-dialekt er det herligste som finnes, men de andre er utrolig morsomme også. 

Originalen fra filmen, på det som ofte kalles "standard japansk", og er det utlendinger lærer når de studerer japansk:

 

 

Hakata-dialekt (i Fukuoka):



 

Hachinohe-dialekt (helt nord på Honshu, nesten ved Hokkaido):

 

 

Osaka-dialekt

 

 

Toyama-dialekt (midt i Japan, på nordkysten):

 


Hiroshima-dialekt:





Kyoto-dialekt:

#Japan #Disney #Frozen

"Gift deg, a!" - seksuell trakassering i forsamlingsmøte i Japan

Hei alle sammen! Jeg tenkte jeg skulle skrive om noe som er all over the news i disse dager. 18. juni, altså på onsdag forrige uke, skjedde det noe ganske skandaløst i Tokyo Metropolitan Government Building. Det var assembly-møte, og Shiomura Akiko (fra Your Party) snakket foran forsamlingen om hvordan det må legges bedre til rette for kvinner med barn, så de faktisk kan klare å sjonglere jobb og husarbeid/barnepass samtidig. Det er i dag flere husdyr enn barn i Japan, fordi kvinner oftere velger å jobbe i stedet for å stifte familie, fordi det er umulig å gjøre begge deler. Iallefall, hun står nå der og ber forsamlingen sympatisere med Japans mødre og kommende mødre, og plutselig kommer det fra salen; "お前が結婚しろ!"(en svært uhøflig og nedlatende måte å si "gift deg, a!" på), og litt senere fra en annen; "kan du ikke få barn?" (som i "er du steril?"). Shiomura forlot talerstolen med tårer i øynene, og siden har denne saken om seksuell trakassering ikke forlatt hverken TV-skjermen eller avisforsidene. Vi snakket til og med om det i japansktimen. Shiomura ba om at de mennene som hadde ropt dette til henne, skulle finnes og straffes for det, men siden ingen egentlig visste hvem det var, skjedde det ingenting. 

Det er trist, men sant - kun 3 % av medlemmene av regjeringen i Japan er kvinner. Kvinner tjener også generelt 30 % mindre enn menn, selv om de har like arbeidsoppgaver. Alle vet at om kvinnene deltok (og ble belønnet) i arbeidslivet på lik linje som menn her i Japan, så ville ikke økonomien vært så dårlig som den er nå. Det statsminister Shinzo Abe kalles "Womenomics", som skal styrke kvinner i arbeidslivet, og samtidig styrke Japans økonomi høres veldig fint ut, men det fungerer dårlig når de som sitter og styrer landet er dominert av gamle menn som ikke helt klarer å innse at samfunnet trenger modernisering. I Abes tidligere regjering, var Yanagisawa Hakuo utnevnt til helseminister. Han klarte å beskrive kvinner som "baby-maskiner". Tidligere statsminister Mori Yoshiro, kallte i 2003 karrierekvinner som utsatte å få barn egoistiske, og prøvde å starte en diskusjon om hvorvidt de burde få pensjon. Han er nå sjef for kommiteen for Tokyo Olympics 2020. Videre tvilte Masuzoe Yoichi på om "mennesker som menstruerer" er passende for å jobbe i offentlige kontorer. Han presterte å kalle kvinnelige politikere for "middelaldrende kjerringer". Allikevel støttet Abe Masuzoe under valgkampanien tidligere i år, og han er nå guvernør for Tokyo. Disse menneskene styrer Japan, dere. 

Tilbake til Shiomura - gjerningsmannen innrømmet til slutt at det var han som hadde ropt. Suzuki Akihiro (51, trebarnsfar) fra Liberal Democratic Party unnskyldte seg for hendelsen, og sa at han ikke mente å såre Shiomura personlig. Han konstaterte at han det han sa, hadde han sagt fordi han ønsker at folk gifter seg fort, og får barn, for å kompensere for det kraftige fallet i antall barn som blir født hvert år. Han var enig i at han skulle ha innrømmet at det var han tidligere, og han har nå meldt seg ut av partiet. Det som er så rart dere, er at på hjemmesiden hans står det at han vil kjempe for et samfunn der kvinner står sterke stilt i arbeidslivet, og at han ønsker å forbedre forholdene for småbarnsfamilier. Jeg har liksom litt vanskelig for å tro at en person som får seg til å rope slike kommentarer til en annen politiker er skikket til å være politiker, og ikke minst har kredibiliteten hans sunket til 0. Den andre personen som ropte har enda ikke blitt identifisert. Lederne for forsamlingen har bedt hvert parti granske sine egne representanter, for å finne resten av gjerningsmennene.

Noe godt har kommet ut av dette, tro det eller ei. Det faktum at hendelsen fikk så stor dekning i media, gjorde ikke bare at Suzuki sto fram som skyldig, men det har også fått reaksjoner fra folk rundt om i hele Japan. Jeg tror og håper at dette er et steg i riktig retning - nå reagerer iallefall folk på diskriminering mot kvinner, i stedet for å bare skyve det under en stol og late som om det ikke skjer. Åh, Japan, du har så lang vei å gå. For meg, som er fra et land som ligger på topp 5 over likestilling mellom kjønn i verden, er det så absurd å se kvinner behandles som mindre verdt enn menn, og ingen virker som om de vil gjøre noe med det. Dette er selvfølgelig en kamp kvinnene må stå opp og kjempe for dem selv, men mennene må være litt tilbøyelige og gi slipp på den gamle, utdaterte kulturen der kvinner er menns eiendom. For det fungerer rett og slett ikke i 2014.
Hva synes dere om saken? Hadde dere lest/hørt noe om dette tidligere? 


Suzuki som unnskylder seg til Shiomura.

Videre lesing: 
CNN: Outrage Follows Sexist Outburst At Tokyo Assembly Meeting (med video med engelsk voice-over) 
Bloombergview: In Japan, Men Need to Lean in Further
iPolitics: No Sex for Japan's Sexist Politicians 
BBC: Japan Women Called Child Machines 
Japantimes: Assembly Member Loses Bid to Punish Sexist Hecklers   
Japantimes: Lawmaker Apologizes for Sexist Jibe (med video)

Det finnes ikke smågodt i Japan

Hei alle sammen! I dag dro Karin og jeg for å utforske den nye IKEAen i Tachikawa i Tokyo. Den andre IKEAen ligger i Minami-Funabashi, som er langt ute i Chiba, og veldig kronglete og tidskrevende å komme seg til. Tachikawa derimot, er kun 30 min med tog fra meg. Jeg var kjempegira, for Tussan hadde fortalt meg at på Tachikawa-IKEAen selger de smågodt! Vanlige IKEAer i Japan gjør nemlig ikke det. Faktisk så selges det ikke smågodt noe annet sted i Japan så vidt jeg vet. Det er ikke det at jeg er så superglad i smågodt egentlig, men bare det å smake noe som jeg forbinder med Norge er veldig 'koselig', i mangel på bedre ord *haha* Så det ble selvsagt kjøttboller til lunsj, og trasking rundt blant alle møblene, før vi gikk for å sjekke ut matbutikken. Og dere - de hadde ikke bare smågodt, de hadde lakris også! Karin ble mitt neste lakris-offer, og jeg kan nå nesten med 100 % sikkerhet si at smaken av lakris er en smak japanere ikke takler. For det første klarer de ikke å forklare hvordan det smaker, for de har aldri smakt noe liknende, og for det andre synes de ikke det er noe godt i det hele tatt. Utrolig morsomt at noe vi ser på som helt vanlig i Norge (selv om det også finnes nordmenn som ikke liker det), er helt utenkelig her *haha*
Da ble det lørdagsgodt i dag! *haha* 




Jeg bare måtte ha polarbrød.




Jeg er i himmelen.
#Japan 

Men jeg snakker jo japansk!



Jeg er sikker på at noen av dere tenkte "wtf, selvfølgelig snakker de japansk, hun bor jo i Japan!" når dere leste dette spørsmålet, og ja, dere har delvis rett, men samtidig er det dessverre sånn at veldig mange japanere ikke helt klarer å fatte at utlendinger kan snakke japansk. Dette er et hett samtaletema blant de fleste utlendinger i Japan som jeg kjenner, for dette skjer med alle, og alle blir like irriterte *haha* Til og med venner av meg som har en forelder som er utlending, får noen ganger engelsk slengt i trynet selv om de er født og oppvokst i Japan - de bare ser bittelitt forskjellige ut fra den vanlige japaneren på gata. Uansett, tilbake til butikkene. I de fleste butikker snakker de bak kassa japansk til meg. De eneste stedene de bak kassa kanskje vil snakke engelsk til meg, er i Shibuya og kanskje i Harajuku - og det er en av grunnene til at jeg ikke er så glad i Shibuya. Dèt, at det er så sykt masse folk der, og at det kommer TV-crew løpende etter meg for å intervjue "en blond turist". Det er sånne øyeblikk jeg får lyst til å skrike "kankou-kyaku jaNEyo!", som ville vært en ganske maskulin, svært uhøflig måte å si at jeg ikke er turist på *haha* 

Restauranter og izakaya, og f.eks. frisørsalonger er noe annet. Noen ganger har jeg sett staffen flokke seg sammen for å bestemme hvem av dem som skal ofre seg, og ekspedere utlendingen(e). De blir som oftest svært lettet når jeg svarer dem på japansk, etter deres famlende forsøk på å få fram noe forståelig på engelsk (noen er flinkere enn andre, selvfølgelig, ikke alle japanere suger i engelsk!). Det skal sies at jeg opplever dette mye oftere her i Tokyo enn jeg gjorde i Kobe. Der gikk de som oftest rett på japansk uansett, mens her i Tokyo skjer det flere ganger i uken. Jeg vil gjerne vise dere en video som har vært veldig mye delt i det siste, som handler om nettopp dette. Kanskje dere allerede har sett den, jeg tror kanskje jeg delte den på facebooksiden min. Saken er at det som skjer i videoen under, skjer faktisk veldig ofte i virkeligheten - selv om videoen selvsagt er overdrevet. Dette skjer til og med med folk som er halvt japaner halvt noe annet, og det er noe jeg har lyst til å skrive om en annen gang.  

Sjokkert? *haha*

Når det gjelder det med å betale - fortvil ikke! Det meste de bak kassen sier er rett og slett hva de gjør. Med det mener jeg, de roper ut hver eneste handling du gjør. En vanlig tur på 7-Eleven kan utarte seg slik:
Mann: Beklager ventingen (selv om det ikke er noen kø)! Tusen takk. 
*tar opp varene for å scanne*
Mann: Èn vare 130 yen! Èn vare 60 yen! Èn vare 340 yen! Til sammen 530 yen! Skal jeg varme maten for deg?
Jeg: Nei.
Mann: Har du point card?
Jeg: Nei.
*gir han 1000 yen*
Mann: Jeg har mottatt 1000 yen! Jeg legger 1000 yen i kassa! 470 yen tilbake, og kvittering!
Jeg: Takk.
Mann: Tusen takk! Kom gjerne igjen!

Som dere ser trenger dere si svært lite selv. Om han/hun stiller et spørsmål som har ordet "atatame" i seg, så spør han/hun mest sannsynlig om du vil ha maten varmet. "pointo kaado" betyr poengkort, som de elsker her i Japan. Prisen står i de aller fleste tilfeller på en skjerm som du kan lese på selv, og ellers er det bare å smile og nikke. Om du absolutt ikke har peiling, og begynner å kjenne panikken stiger, så kan faktisk de fleste japanere littegranne engelsk, uansett om det bare er et ord her og der. Jeg tror ikke det er noe dere trenger å bekymre dere for, det er tross alt titusenvis av turister her hvert år som ikke snakker et kvidder japansk, og de kommer seg helskinnet gjennom oppholdet alle sammen - så vidt jeg vet *haha*

 
#Japan

Kommunikasjon + vinner av giveawayen!

Jeg har nå trukket vinneren av giveawayen, med hjelp fra min gode venn random.org. Antall påmeldte her på bloggen og på youtube var 26 stykker, og vinneren ble en leser som kaller seg Aden! Gratulerer, og takk for at du deltok! Send meg en e-post med fullt navn og adresse til heddahk@gmail.com, så skal jeg sende sakene så fort som mulig. Takk til alle som deltok!


Hei alle sammen! Etter nok en lang onsdag, sitter jeg her og gjør alt annet enn det jeg burde gjøre - åpne lingvistikkboken og lese som et helvete, for jeg har en stor prøve i morgen. Dere kjenner kanskje til det at man plutselig blir veldig effektiv og gjør alt annet enn akkurat det man burde gjøre *haha* Det frister til og med mer å vaske hele rommet mitt, enn å lese. I går omorganiserte jeg alt jeg har festet til skapdøra mi, tegnet litt, og til og med trente før jeg i det hele tatt åpnet boka. Sånn har de siste dagene vært, og nå er plutselig siste kvelden kommet (så dramatisk *haha*). Det er ikke det at temaet "sosiolinguistics" er så veldig vanskelig, men jeg blir alltid like stressa før en prøve uansett. 
Sånn ellers har jeg egentlig fått ganske gode resultater i de fleste fagene mine, med unntak av koreansk, som jeg aldri har tid til å sette meg ned og faktisk øve skikkelig. Fikk den overraskende scoren 80 av 100 på statistikk-midterm exam (kanskje det forstatt er håp!), men jeg tror egentlig det var ren og skjær flaks - det var kun multiple coice-oppgaver?*haha* A+ i Internasjonale Relasjoner og A i Fred & Menneskerettigheter var jeg også ganske stolt over, helt til jeg fant ut at læreren var overdrevent snill med karakterene. Siden når tilsvarte 57 av 100 poeng en A, liksom. Men men, jeg skal ikke klage, det er jo bare bra for min del *haha* Uansett, jeg er ikke safe enda, for det er fortsatt eksamen igjen før sommerferien begynner, så? det blir nok en del flere uker med hardcore lesing (soving) på skolens bibliotek før jeg kan ta fri for sommeren og utforske Tokyo enda litt mer - og reise til Norge, wohoo!






#Japan

Et lite, bortgjemt tempel

Hei alle sammen! Jeg fant dette lille, bortgjemte, nesten forlatte tempelet da jeg var ute og gikk her om dagen, så jeg tenkte jeg skulle vise dere det. Syntes det var så spesielt med den vulkanske steinen de har laget en hule med små figurer i. Tempelet ble bygget i 1932, hvis jeg har regnet om den japanske tidsregningen riktig (Showa 6. år), så det er over 80 år gammelt. Jeg er ikke sikker på om dette tempelet er i bruk, da selve tempel-bygget var stappfullt av lykter og annet, og da jeg gikk tilbake dit senere var porten låst. I tillegg var der man vasker hendene og munnen før man ber ødelagt/ikke fungerende, så det så virkelig ut som at det ikke brukes mer. Jeg syntes nå det gjør det hele mer spennende, jeg da *hehe*
Jeg vet ikke om dere liker videoer som dette, så dere får fortelle meg hva dere synes! 

 

Jeg avslutter GIVEAWAYEN min i morgen, så om du ikke har meldt deg på enda, er det bare å trykke her, så kommer du rett til innlegget!

#Japan #vlog

Lesespørsmål: må man lære matte?!



Hvilke fag som kreves for et studie er forskjellig fra studie til studie, fra universitet til universitet. På studiet jeg går på, må man ha statistikk & sannsynlighet ett semester, men på andre universiteter/studier trenger man kanskje ikke. Jeg vil minne om at det finnes noe liknende i Norge også - alle må ta exfil/exfac ett semester i løpet av bacheloren, om jeg ikke tar helt feil.
Jeg er ikke noe geni i matematikk selv, og jeg begynner bokstavelig talt nesten å grine hver gang jeg må gå inn i klasserommet og sitte 90 minutter og ikke skjønne en dritt (beklager språkbruken). Heldigvis er det kun ett semester, så om jeg består, trenger jeg aldri å røre en kalkulator igjen. 

Jeg tror jeg må oppklare noe om "universitetslivet" mitt; første året mitt i Japan var et rent språkkurs ved et annet universitet enn det jeg går på nå. De har ingenting med hverandre å gjøre. I april begynte jeg på bacheloren min her i Tokyo, så jeg er fortsatt førsteårsstudent. Hvor lenge man kan gå på språkkurs som jeg gikk på i fjor er forskjellig ved alle universiteter/språkskoler. Alt fra et halvt til to år pleier å være normalt. Jeg gikk på språkkurs ved et annet universitet først fordi jeg ville lære japansk skikkelig, og jeg synes språkkurs ved universiteter virker mer seriøse enn mange språkskoler, selv om jeg ikke kan si noe sikkert om det. Men det er et faktum at de fleste universiteter (spesielt private) ønsker seg utenlandske studenter, så de vil gjøre sitt beste for at du skal oppnå læringsmålene, og bestå opptaksprøven til vanlig bachelorstudie ved universitet. Jeg ditchet mitt universitet fullstendig (*haha*), men jeg fikk utrolig bra støtte og rådgivning mens jeg gikk der, og de var genuint interessert i om jeg hadde det bra eller ikke. Fordelen med å være eneste vestlige jente på et mindre privat universitet *haha* 
Jeg valgte Kobe fordi jeg syntes Tokyo virket altfor stort og skummelt, og jeg ville heller starte oppholdet mitt i Japan på et litt mindre, mer oversiktlig sted. Og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde likt Japan like godt om jeg trodde alle japanere var som folk i Tokyo. Og jeg hadde ikke forstått Kansai-dialekt om jeg ikke hadde bodd i Kobe et år *haha*

Når det gjelder japansktimene mine nå, så må alle utlendinger ved universitetet mitt ta japansktimer til man er på et visst nivå (typ at man klarer N2/N1 av JLPT). Ifølge deres nivå-system, som går fra 1 til 8, må jeg ha japansk i omtrent 4 semestere før de regner meg som "ferdig utlært", for jeg er nivå 4 nå. Jeg synes egentlig det er helt greit å ha japansktimer, spesielt med tanke på å lære vokabular og kanji. Senere vil jeg også ta timer for å lære mer keigo, som er en superhøflig form for japansk, som brukes i jobbsammenheng, og som selv japanere har problemer med. 

Noen flere som får litt panikk og begynner å kaldsvette av tanken på å måtte fortsette med matte etter videregående? I et asiatisk land i tillegg, på et annet språk enn norsk? Jeg må si at jeg skulle ønske jeg kunne litt engelske mattebegreper så jeg slapp å oversette alt i begynnelsen *haha*


#Japan #universitet

Regntid sayonara

Hei alle sammen! I dag har jeg vært rene zombien. Sov ca. 3 timer i natt, dro på skolen, sovnet i timen (ja, jeg vet, ikke bra, men noen ganger går det ikke an å holde seg våken i japansktimene), spiste lunsj, dro rett hjem, sovnet på senga, sto opp to timer senere, og siden det har jeg skrevet både japanskpresentasjon og lest til Communication Studies-prøven jeg har på torsdag. Ble fryktelig skuffet da jeg fant ut at første episode av True Blood sesong 7 kommer neste uke, ikke natt til i dag, som jeg først trodde. Skuffelse. *haha* 

Over til noe helt annet, så tror jeg regntiden fant ut at "nei, i år gidder jeg ikke mer - her, dere skal få litt sol i stedet!" Regntiden burde vart hele juni omtrent, men den varte bare i to uker. Jeg vet jo at grunnen er global oppvarming, og det er rart hvor mye mer man merker det på kroppen her enn hjemme i Norge. Her forandrer været seg hvert eneste år. I fjor fikk jeg høre av alle rundt meg at sommeren var unormalt lang og varm, og i år var regntiden halvert. Mon tro hvordan neste år blir. Ikke at jeg klager på mindre regn så klart, men man begynner jo å lure på hvordan det skal gå med dette landet her om klimaet endrer seg fullstendig? Den dagen det blir 50 grader i Tokyo flytter jeg tilbake til Norge!



Ufrivillig nykjøpt CC Cream

Hei alle sammen! Jeg nevnte for dere at jeg omtrent ble tvunget til å kjøpe en CC cream da jeg var i Shin-Okubo for å filme for dere, og jeg tenkte jeg kunne vise dere den. Den er fra Tony Moly, altså et av mine favorittmerker, og den er faktisk ikke så værst. Den er veldig lys, men det passer jo min hvite hud perfekt, med tanke på at jeg ikke blir brun om sommeren *haha* Damen i butikken (som ikke ville la meg gå) fortalte meg at jeg ikke burde bruke pudder, men kun CC cream, spesielt om sommeren, fordi pudderet kommer bare til å gi meg uren hud, fordi porene tettes og man svetter og bla bla. Jeg tenkte at ja, det gir jo mening, og jeg har prøvd det de siste dagen, med overraskende resultater. En ting jeg liker spesielt godt med denne CC creamen er at den har SPF 50, noe som betyr at jeg ikke trenger smøre meg inn med solkrem før jeg tar på sminke. Og så trenger man omtrent ingenting for å dekke hele ansiktet. Et halvt pump er nok *haha* Faktisk er jeg ikke så lei meg for at jeg ble påtvunget å kjøpe denne, for den er faktisk ganske okay. 
Klokken er egentlig altfor mye (snart halv ett på natten her hos meg), men jeg våknet ikke før halv 2 i dag (for første gang på flere måneder - jeg tillater aldri meg selv å sove så lenge, og ikke har jeg tid til det heller *haha*). Planlegger å gjøre litt skolearbeid før jeg hopper til køys. Husk å melde dere på giveawayen min om dere ikke allerede har gjort det!
Jeg håper dere alle har en fin søndagskveld! 




#Japan #sminke #Korea

Come and get it, I kill

Hei alle sammen! Jeg er ikke helt sikker på hvorfor denne videoen ikke er lastet opp på 2NE1s offisielle YouTube-kanal, men etter å ha sett TV-reklamen for det nye albumet deres her i Japan (altså den japanske versjonen), så fant jeg ut at musikkvideoen til Crush (japansk versjon) var blitt lastet opp på YouTube - og siden det er min plikt å spre litt BlackJack love, så beordrer jeg dere til å se den *haha*
Hva synes dere?  


#Japan #musikk #kpop #jpop #2ne1 #korea

Typisk Japan

Hei alle sammen! Her om dagen fant jeg noe ganske interessant på matbutikken. Jeg tuslet mellom reolene og ante fred og ingen fare, helt til dette dukket opp foran øynene mine:



Cornflakes med matcha-smak. De kaller dem "genmai fureeku", som betyr "brun-ris-flak", altså er det ikke helt det samme som cornflakes, men det er jo Kellogg's, og det ser ut som cornflakes, så jeg kaller dem det. Men altså, i hvilket annet land enn Japan kan de finne på å lage cornflakes med matcha-smak da? For dere som ikke er helt sikre på hva matcha er, så er det en grønn te som drikkes under teseremonier - altså ikke vanlig grønn te. 
Siden jeg er altfor nysgjerrig for mitt eget beste, la jeg en pakke i handlekurven. Jeg tenkte at dette er jo noe som må prøves, enda jeg innerst inne vet at jeg ikke er så glad i mat som er smaksatt med matcha. Selve teen er grei, men når de putter den i mat? Dere husker kanskje videoen Didrik og jeg lagde for ett år(!) siden om godteri med matcha-smak? Vel, jeg kjøpte cornflaken allikevel, og håpet på det beste. 



Hvordan det smakte? Akkurat som jeg fryktet. Sukker, sukker, matcha, og litt mer sukker. Det var kjempesøtt, og jeg måtte blande det med den grove All-Bran for å dempe smaken *haha* Dessverre har jeg kjøpt en hel pakke, så jeg må jo nesten spise den opp også. Denne frokostblandingen er ikke å anbefale - ikke engang for folk som liker matcha *haha* Skumle saker. 


Takk for alle som har meldt seg på giveawayen min, både her på bloggen og på youtube! Om du enda ikke har sett den siste videoen min og meldt deg på giveawayen, kan du trykke HER, så kommer du rett til den.

Bli med meg en tur til Shin-Okubo! + giveaway

Hei alle sammen! Jeg tok en liten tur til Shin-Okubo i dag, aka. Koreatown, så jeg kunne vise dere hvordan det ser ut der. Det er egentlig bare en gate som er full av idol-butikker, restauranter, kaféer, sminke- og matbutikker, masse koreanere, og japanske wannabe-koreanere *haha* Det er umulig å dra til Koreatown uten å kjøpe noe, for ekspeditørene i butikkene er helt gale. De er flinke til å selge, det skal være sikkert og visst. Jeg kom hjem med en ny CC Cream, selv om den jeg har enda ikke er tom. Å dra til Shin-Okubo føles som å ta et skritt utenfor Japan i et par timer - kun koreanske matvarer, k-pop spilles overalt, og ekspeditørene sier ikke "irasshaimaseeEEEE!", de sier "annyeonghaseyo!" (koreansk for "god dag").

Jeg håper dere liker videoen, og at dere blir med på giveawayen jeg annonserer i slutten!
Og så må jeg nok en gang beklage for min nerdete redigering, men jeg klarer bare ikke å dy meg?  

Om valg av fag på universiter i Japan



Hei Julia, og alle andre som lurer på det samme. Med alle universiteter over hele verden er det sånn at man velger hvilket studie man vil gå på, og studiet inneholder ofte en mengde fag man kan velge mellom. Om man vil ha noen innen helse, så velger man gjerne et studie som inneholder helse, ikke et helt annet studie. Universiteter i Japan har oftere et mye bredere utvalg av fag per studie, mens universiteter i Norge går mer i dybden, så vidt jeg har forstått. I mitt tilfelle, heter studiet mitt International Liberal Arts, men jeg kan ta veldig mange forskjellige fag. Jeg har holdt meg til politiske og språkrelaterte fag dette semesteret, men jeg kan også lære om dinosaurer, eller lære om anime i det moderne samfunnet i Japan. Det er mye forskjellig, så det er helt opp til den enkelte hva man har lyst til å lære - det er det som er så fint, at man får lese akkurat det man vil. Det er allikevel noen fag som universitetet krever at man tar, altså obligatoriske fag. I mitt studie er det engelsk og statistikk & sannsynlighet. Alle studenter må ta minst ett semester med statistikk & sannsynlighet, og vi måtte ta en engelskprøve ved skolestart for å se hvilken engelskklasse vi ble plassert i. Jeg havnet i klassen med høyest nivå, og trenger derfor kun å ta ett semester med med ett engelskfag (akademisk skriving), mens andre må ta opp til tre semesteret med tre forskjellige engelskfag (akademisk skriving, lesing og lytting). Siden jeg er utlending, må jeg også ta japanskfag verdt 24 credits i løpet av mine fire år her. Det vil si at om jeg tar to til tre japanskfag hvert semester, er jeg ferdig med japansken i løpet av to år (fire semestere). Annet enn disse fagene er jeg fritt til å velge hvilke andre fag jeg vil ta, og om jeg absolutt, absolutt, absolutt vil ta f.eks. et fag der man gjør yoga (ja, det finnes), så har de kallt slike fag open course-fag, som alle studentene, uansett fakultet kan ta. Disse er ofte for litt spesielt interesserte, og trenger ikke ha noe å gjøre med graden din. 

Å gå på universitet her i Japan er totalt forskjellig fra å gå på skole i Norge. Får man ikke over 60 % på prøver stryker man, og man må møte opp i alle leksjoner. Man har ikke fri fra andre leksjoner når man har eksamen, så har man tre forskjellige fag på én dag, og er veldig uheldig, kan man ende opp med å ha tre eksamener på én og samme dag. Eksamenene varer i 80-90 min, og gjøres kun for hånd. 

Håper dette oppklarte litt av det du lurte på, om du (eller noen andre) har flere spørsmål om universitet i Japan, er det bare å spørre i vei!


Jeg var ikke helt sikker på hva slags bilde jeg skulle poste, men det får bli dette bildet fra inngangssermonien i april.


UPDATE:



Muntlig eksamen er en norsk greie, som man har på ungdomskolen og på videregående. Så vidt jeg vet har man ikke muntlig eksamen på universiter i Norge (rett på meg om jeg tar feil - jeg har aldri gått på universitet i Norge). Her i Japan har de aldri hørt om muntlig eksamen, hverken på ungdomskolen eller videregående. Man har fremføringer her, som selvfølgelig teller på karakteren, men ingen muntlig eksamen.

Shin ramyon

Hei alle sammen! Jeg har fått masse fin respons på innlegget jeg skrev for noen dager siden om vennen min som opplevde 9/11 på nært hold. I dag sitter jeg lenket til skrivebordet med et berg av ting som skal gjøres, for denne uken blir nok min mest travle hittil. Middagen i dag er bildet under - en kopp shin ramyon, som er kjent for å være den sterkeste (og min favoritt) instant noodle på markedet - fra Sør-Korea. Så nå kan jeg gledelig fortelle at jeg har drept smaksløkene mine, men har iallefall våknet opp litt. Nå bærer det rett tilbake til internasjonale relasjoner, binomial distributions og innlevering om Chen Ziming i Kina 1976!


#Japan #mat #sørkorea

Mitt fantastiske talent

Jeg er egentlig ganske sjeldent syk, men jeg har et helt fantastisk talent med å alltid bli syk rett før en stor prøve. Jeg tuller ikke, det skjedde hvert eneste år dagen før eksamen alle tre årene på videregående, særlig før muntlig. I 1. klasse på vgs gjorde jeg muntlig i samfunnsfag med feber, noe jeg helst ville slippe å gjøre igjen - men selvfølgelig ble jeg syk året etter også *haha* Vel, denne gangen er det nok ikke pga. midterms jeg har til uka (bare sånn tre stykker på to dager, pluss to innleveringer, null stressss), men heller fordi det har begynt å regne her. Jepp, regntiden er på plass, og det er forkjølelsen også. Både torsdag og fredag gikk jeg rundt med tett nese, propper i ørene, hodepine og hes stemme, men siden jeg ikke er som japanerne, som går på sykehuset om de kjenner det murrer litt i hodet, gikk jeg fortsatt på skolen og trasket ute i pøsregnet begge dagene - regnet stopper jo ikke!! - og i dag morges våknet jeg og skjønte at det var best å skulke skolen i dag og bli hjemme. Planen var egentlig å dra til Yokohama i dag, men pga. regnet ble den planen fort avlyst, og egentlig er jeg litt glad for det. Jeg sov i 13 timer, før jeg sto opp litt for å ta noen piller og snakke litt med Didrik på telefonen, og nå sitter jeg å prøver å i det minst øve littegranne til prøvene. Ingen grunn til å bare ligge og synes synd på seg selv! Jeg dro meg ned til konbinien utenfor studenthuset for å kjøpe termometer så jeg kunne se om jeg hadde feber, men den skjønte jeg ikke så mye av, og jeg orket ikke å begynne å lese (decode) bruksanvisningen, så jeg lot den ligge, og drakk en sitrondrikk de sier er bra for immunforsvaret og forkjølelse i stedet *haha*
Håper dere er friske alle sammen, og at dere har en bra lørdag!  


Det er dette jeg lever på i dag, da. Bufferin Ex aka. Ibux, fiskeolje og vitamintilskudd. Jeg skal bli frisk i en fei!


Det sykeste skjedde i går. Dette er veien jeg vanligvis går fra t-bane-stasjonen, før jeg svinger av og går inn mot campus. Den er ca. 150 meter lang. I går sto det bom stille. Det var kø på fortauet! Ja, dette er Tokyo, men det står aldri stille på fortauet. Alle ventet på at lysene i lyskrysset skulle bli grønne, så de kunne krysse veien. Jeg var i ganske dårlig humør på den tiden, grunnet lang skoledag og hodepine, så jeg gikk likesågodt over på andre siden av veien og tok bilde av de som sto og ventet. Ikke søren om jeg skal stå og vente på å få gå til stasjonen midt i pøsregnet...

Tankevekker

Hei alle sammen! Her om dagen snakket jeg med en venn på skolen, og han fortalte meg en sjokkerende historie. Han er japaner, men faren hans hadde jobb i USA, så han vokste opp i New York. Han bodde i en leilighet med foreldrene, og livet hans var helt normalt fram til 11. september 2001. Han sa til meg "du kommer aldri til å tro meg når jeg forteller deg hvor jeg var den gangen". Han hadde rett, jeg ble sjokkert da han sa han var på skolen, fem kvartaler unna World Trade Center. Han fortalte at han husket at alle elevene løp ut sammen med lærerne, og fikk streng beskjed om å løpe så fort de kunne, og ikke se seg tilbake. Om dere har vært i New York før, så vet dere at de store gatene er veldig brede, og han sa han husker at han tenkte over at det var første gang han gikk midt i veien. Gatene var fulle av mennesker som løp for harde livet, og lærerne ropte igjen og igjen at de ikke skulle snu seg og se tilbake, men selvfølgelig klarer ikke barn å motstå fristelsen, og han snudde seg et lite sekund. I sitt barnehode trodde han den lille prikken han så falle fra tårnet var en safe, eller et kontormøbel - et lite barn kan jo ikke se for seg at det var mennesker. 

Det gikk bra med familien og vennene hans. Det er ganske utrolig, men ingen han kjente mistet livet. Faren hadde endret arbeidsplass seks måneder tidligere, fra World Trade Center, til et annet kontorbygg lengre unna. Denne gutten er ikke religiøs, men han sa at når han tenker tilbake, så er det lett å tro på at noen passet på han og familien. De fleste japanerne som var der av jobbårsaker, reiste sporenstreks tilbake til Japan, men faren hans ville ikke miste jobben, så de ble i New York. Moren taklet det hele svært dårlig, og har utviklet mentale sykdommer. Hun klarer enda ikke å være på steder med veldig mye mennesker uten å få panikkanfall. Til slutt skjønte de at de måtte reise tilbake til Japan, fordi hun hadde det så fælt. 

Etter 11. september var det umulig for dem å vende tilbake til hjemmet sitt. Hele området var en stor sky av støv og asbest, og det sto vakter og passet på at ingen tok seg inn i området uten tillatelse. De bodde på hotell i nesten fire måneder, og vennen min fortalte meg at han husker at det føltes så rart å kle seg i donerte klær, og leke med donerte leker. Han var 6 år, men hadde kun én leke. Etter de fire månedene, fikk de reise hjem igjen - ikke for å flytte tilbake dit, men for å hente de få gjenstandene som kanskje ikke var ødelagt. P.g.a. faren ved å puste inn støv og asbest, var det kun faren som dro til leiligheten. Det lå et tykt støvlag overalt, og da han åpnet et av vinduene, fant han, klemt mellom veggen og vinduet, brente hår og en lommebok. I den var et brent førerkort, et bankkort, og et adgangspass til World Trade Center.

Han fortalte meg hvordan det hadde sett ut før 11. september. Det var så vakkert, sa han. Området rundt World Trade Center hadde masse butikker, og rundt juletider var alt dekorert med julelys. Når det var tordenvær kunne de se lynet slå ned i lynavlederen på toppen av det ene tårnet. Dette var nabolaget hans, han gikk forbi der hver eneste dag. Farens gamle arbeidsplass, for bare seks måneder siden.

Hele tiden mens han fortalte meg dette fikk jeg helt frysninger, og jeg satt med en klump i brystet som liksom ikke ville forsvinne. Selv var han nesten på gråten noen ganger. Han sa at det har formet han som person. Han vet at vi ikke lever evig, og han vet at plutselig kan livet få en brå slutt, og når det skjer, vil han ikke sitte igjen med anger eller følelsen av å ikke ha levd livet til det fulleste. Han vil ikke at folk skal gå rundt med bekymringer, eller være lei seg. "Kom og snakk til meg", sa han. Og når jeg tenker etter, så ser jeg jo at han er sånn. Gjengen jeg ofte sitter med i lunsjen og i fritimene er sentrert rundt han - han drar folk som sitter alene med til bordet, introderer folk til hverandre - han er en eneste stor gledesspreder på skolen, og jeg synes det er så utrolig, med tanke på hva han har vært gjennom. 

Jeg snakket med han om 22. juli. Jeg fortalte at det er det eneste jeg har bevitnet som i det hele tatt kan minne om noe liknende. Jeg fortalte om en av mine beste venninners nære venninner, som begge var på Utøya, men kun én av dem kom hjem igjen. Da jeg sa at jeg sluttet å lese aviser og se på nyheter etter det, sa han at han skjønte det. Og da vi gikk til hver vår forelesning etterpå, så sa han "Jeg kommer nok til å gråte i kveld. Det tror jeg du kommer til å gjøre også".

Da jeg gikk hjem den kvelden tenkte jeg over hvor utrolig heldig jeg er. Jeg har jo sagt det så mange ganger på bloggen, at jeg ikke er heldig fordi jeg er i Japan, at jeg har jobbet hardt for det selv, det er ikke noe jeg har fått i fanget. Det er jo forsåvidt sant, og jeg står ved mitt, men samtidig kan jeg ikke benekte at det er så mange faktorer i livet mitt som har hjulpet meg gjennom hele livet. Jeg er født i Norge, verdens beste land å bo i, jeg har verdens beste foreldre som alltid har støttet meg uansett, og jeg har to lillebrødre som, til tross for at de benekter det, savner med utrolig mye, og som jeg gjerne skulle tilbrakt hver eneste dag sammen med, fordi jeg er så glad i dem. Jeg har verdens beste venner som jeg kan fortelle alt til, og selv om de er spredt rundt i både Norge og utlandet, vet jeg at når vi treffes igjen i ferier, er alt som før, og jeg vet at de kommer til å være der i 50-års-laget mitt om 30 år, i tillegg til alle feiringer både før og etter det. Jeg har verdens beste kjæreste som jeg er kjempeglad i, og jeg vet at han er glad i meg. Jeg ante ikke hvor fantastisk følelse det var før jeg møtte han. Jeg har levd et trygt og lykkelig liv hittil, uten større bekymringer enn at jeg ikke hadde noen å leke med i friminuttet et par dager på barneskolen, at jeg var redd for å ikke komme inn på den videregående skolen jeg ville inn på, eller at jeg lurte på hva inni granskauen jeg skulle gjøre da jeg tettet toalettet hos vertsfamilien min i England første kvelden. Det var ganske pinlig, det skal sies, men det er så ubetydelig i forhold til hva denne vennen fortalte meg om oppveksten sin. Jeg bor i Japan. Jeg har muligheten til å studere her fordi jeg får penger av staten, og jeg har aldri hatt noen alvorlige sykdommer, for jeg har fått (tilnærmet lik) gratis helsetjeneste i Norge. Jeg har fått oppleve sommerdager på Katten og Aker Brygge, jeg har gått på ski på endeløse, hvite fjell, jeg har badet naken i små vann langt inni skogen, jeg har syklet til rumpa føltes som den skulle dette av, jeg har reist på ferie til alle mulige slags land, og jeg har opplevd gleden av å eie noen herlige katter som jeg skal gi en stor bamseklem til når jeg kommer hjem i sommer. 

Dette var virkelig en tankevekker. Det er ikke det at jeg ikke har tenkt over de fine tingene i livet mitt før, for det gjør jeg faktisk ganske ofte. Jeg merker at de siste årene har jeg blitt flink til å se ting fra den positive siden, så absolutt, men nå har jeg fått en kontrast å måle mitt lykkelige liv opp mot. Jeg vil så gjerne at dere skal gjøre det samme. Jeg vet at mange av dere går på skolen, og jeg vet at det er slitsomt, og at det føles som om verden ender om matteprøven går dårlig - jeg har jo tross alt vært der selv.
Så for å avslutte dette innlegget, og for å få dere til å begynne å tenke positivt; fortell meg tre (eller ti) ting i livet ditt som gjør deg lykkelig akkurat nå, og takknemlig over å være deg.


Bildet er av et forprosjekt Brian August gjorde før han laget appen 110stories.

Hvorfor jeg ikke kjøper godteri i Japan

Hei alle sammen! Her om dagen så jeg at Pocky hadde en ny sesong-smak, så jeg tenkte "jøss, det må jeg jo nesten prøve" - jeg er, som de fleste japanere også er, ganske lettlurt når det gjelder salgstriks. Okay, først og fremst; jeg er ikke superfan av Pocky generelt. Feite Pocky er gode, de vanlige er helt OK, og alt annet er "meh". Kokkos-Pocky'en som kom i fjor var ganske god, men ellers er det mye rart der ute. Dette gjelder annet godteri også. Jeg prøver å holde meg unna så langt det går, for uansett når, hvor, og hva slags godteri jeg kjøper her i Japan, så smaker det enten sukker, eller syntetisk (derfor spiser jeg bare sjokolade og potetgull hehehe). Det samme gjelder brusautomater - jeg kjøper aldri noe annet enn vann og grønn te, for jeg har brent meg så mange ganger med å "prøve noe nytt og spennende". Men allikevel ga jeg etter for nysgjerrigheten og kjøpte denne Pocky'en.





Og resultatet? De smaker helt grusomt, noe av det værste jeg noen gang har satt tennene i. Dette er siste gang jeg velger å eksperimentere med japansk godteri. Det skal sies at jeg sa det forrige gang også. Men nå holder det. Gi meg litt peacemerker og IFA-pastiller i stedet!

Ostekake i ansiktet

Hei alle sammen! Jeg merket det begynte å bli tynt i ansiktsmaskesamlingen, så tok meg en tur på Don Quijote for å fylle opp litt. Mitt favorittmerke hadde selvsagt kommet med noen nye typer, så jeg plukket med meg noen. Disse er kjempebillige, og absolutt ikke verdens beste ansiktsmasker, men de er okay, og de har mange forskjellige "essenser", som er ordet de selv bruker. Denne gangen kom jeg hjem med fire ganske forskjellige masker - jordbær, rødvin, manet og blåbær-ostekake. Eeehhhh. Hadde sikkert vært digg å kline ostekake utover ansiktet, men glassmanet? Jordbærmasken er ganske standard, men det var litt fordi jeg følte jeg måtte kjøpe noe normalt midt oppi all abnormaliteten *haha*
Gleder meg til å prøve disse raringene - inntil da skal de oppbevares i kjøleskapet. Det finnes ikke noe bedre enn kjølige ansiktsmasker. 
Hva tror dere? Skal vi smøre inn ansiktet med rødvin? *haha* 



Aida Mitsuo

Hei alle sammen! I går dro jeg på et museum for Aida Mitsuo, en japansk dikter og kalligrafist. Han døde i 1991, men er fortsatt superkjent her i Japan. Jeg er ganske sikker på at Aidas dikt dukker opp i japanernes japanskbøker, akkurat som Ibsen dukker opp i våre norskbøker. Det som virkelig gjorde han kjent var en bok han ga ut i 1984, som het "ningen damono", som betyr noe sånt som "fordi jeg er menneske". Diktene hans er veldig enkle, og handler mye om menneskers feil og svakheter. Og blomster. Bildet under var det eneste som det var lov å ta bilde av inne på museet, dessverre. 

Jibun no hana
"Na mo nai kusa mo 
Minoru wo tsukeru
Inochi ippai ni
Jibun no hana wo
Sakasete"

Sine egne blomster/sin egen blomst (japansk har ikke flertall, så det er litt vanskelig å vite *haha*)
"Ugress uten navn 
bærer også frukter

Fullt av liv
få blomstene dine til å blomstre"

Jeg ble nesten litt overrasket over hvor godt jeg likte diktigene til Aida, for egentlig er jeg ingen stor fan av dikt. Jeg tror enkelheten i dem traff meg litt, rett og slett. Og selvfølgelig var kalligrafien også nydelig. De hadde til og med stillt ut noen av penslene han brukte, og annet materiale. Siden jeg likte dem så godt, tenkte jeg at jeg kunne dele et til av diktene hans. Jeg oversatte det til norsk, så det er ikke fullstendig likt originalen så klart, men jeg gjorde mitt beste.



Minna honmono
"Tomato ga nee
Tomato no mama de ireba
Honmono nandayo
Tomato wo meron ni
Miseyouto suru kara
Nisemono ni
Narundayo
Minna sorezore ni
Honmono nanoni
Hone wo otte
Nisemono ni
Naritagaru"

Alle er ekte
"Tomater, vet du
Om tomater er som de er
Er de ekte
Om tomater prøver å se ut som meloner
Blir de falske
Hver en av oss
Er ekte, men
Vi brekker (bøyer, bretter) ben (skjelett)
Fordi vi vil bli falske"

Det er vanskeligere enn man skulle tro å oversette japanske dikt til norsk, altså. Noen ord var litt vanskelig å oversette, sånn som "oru", som kan bety å bøye (en finger), brekke (en arm), brette (en duk, eller origami), etc. *haha*
Uansett, om dere fattet litt interresse for Aida Mitsuo etter å ha lest dette, kan dere sjekke ut siden som står skrevet på bildet med diktet om tomatene på, eller bare google han. Det finnes masse fine dikt han har skrevet. 

Yakitori

Hei alle sammen! Vet det kommer litt sent, men ville fortelle dere om lørdagen min. Som jeg skrev (på lørdag, he he), var jeg ute og spiste yakitori med noen fra koreanskklassen. Mayuko inviterte oss til en yakitori-ya (yakitori-sjappe) på Takadanobaba, og faren hennes tilbød seg å spandere på oss, noe som var helt fantastisk snillt gjort. Det blir tross alt ganske dyrt når seks personer skal stappe i seg kylling og øl en lørdagskveld *haha* Tror aldri jeg har spist så mye kylling på én dag før, men det var så utrolig godt. For å forklare hva yakitori egentlig er; det er omtrent alle deler på kyllingen, til og med deler vi vanligvis ikke spiser i Norge (hjerte og brusk og sånt ehehe) på spyd, grillet.
Vi var en skikkelig internasjonal gjeng denne gangen også, med en svenske, en ungarer, en kineser, to japanere, og meg. Allikevel deilig at ingen prater engelsk, det liker jeg kjempegodt. Det var deilig å ta seg litt tid til å faktisk gå ut med venner, for jeg (og alle andre) har så mye å gjøre på skolen at det er vanskelig å dra ut og spise sammen. 
Om du skal til Japan  du spise yakitori, for det er veldig japansk, og veldig godt. 


A wild dad appears? *haha*


Dette var riktignok ikke kylling, men grønn paprika surret i bacon med noe som minnet om en blanding mellom ost og majones inni. 


#Japan

35

Hei alle sammen! Det er 35 grader her, og jeg prøver å komme meg gjennom dagen uten å bli solbrent, dehydrert eller å få heteslag. Hittil funker taktikken min - jeg kaller den spis-is-som-om-det-var-17.-mai.
Nå er jeg på vei for å spise yakitori (grillet kylling) med noen fra koreanskklassen. Jeg håper dere har en fin lørdag!

Skjorte - Forever 21 // solbriller - sheinside // skjørt - H&M

29. mai

Hei alle sammen! Fikk positiv respons i går da jeg spurte om dere kunne tenke dere at jeg gjorde en livechat, så da tenker jeg å gjøre det! Tenker kanskje lørdag neste uke? Vanskelig å finne en dag som passer for alle, men sånn er det bare når det er 7 timers tidsforskjell *haha* 

Når det er sagt, så kan jeg fortelle at jeg har kjøpt meg et par nye solbriller. Jeg bruker egentlig sjeldent solbriller, for helt ærlig synes jeg ikke det kler meg så godt, men solen er så sterk her om morgenen at for å overleve uten et tusentalls nys på vei til toget, har jeg skjønt at det er en nødvendighet. Mitt gamle par var egentlig ødelagte, men jeg beholdt dem fordi jeg ikke hadde noen andre, og fordi jeg tenkte at om det er helt krise, så kan jeg bruke dem selv om de er ødelagte?Vel, det ble noen nye på meg allikevel *haha* 

Nå bærer det rett tilbake til Khan Academy, som er min beste venn for tiden. Jeg er bare ikke skapt for matte, det innså jeg for lenge siden, men dessverre er det slik at man må ta statistikk og sannsynlighet ett semester på universitet, så i stedet for å utsette det (som jeg pleier å gjøre med andre ting jeg ikke har spesielt lyst til å gjøre), konfronterer jeg problemet med én gang. Neste semester må da bli helt fantastisk; ingen matte, ingen engelsk, og lørdagstimene i japansk forsvinner. 

Livechat?

Hei alle sammen! I dag har jeg et spørsmål til dere; om jeg gjorde en Livechat/Google Hangout en dag, ville dere joinet meg på en liten prat? Jeg bare kom til å tenke på at jeg aldri har gjort det før, og at det kunne vært morsomt å prøve. Vet jo at det er litt vanskelig med tidsforskjellen, men jeg får bare ofre litt nattesøvn *haha*



AKB48-medlemmer angrepet

Hei alle sammen! Her på studenthuset er det én tv i hver etasje, på kjøkkenet. I går, mens jeg spiste middag, dukket det opp noe interessant på nyhetene. For to dager siden, 25. mai, ble to medlemmer av AKB48 og en medarbeider angrepet av en mann med en sag. Ikke en kniv, en sag. En liten sag, riktignok, men fortsatt en sag. Dette skjedde på en "håndhilsnings-event" i Takizawa, som ligger i Iwate prefektur (helt øverst på Honshu, Japans "hovedøy"). Slike håndhilsnings-eventer er noe artister ofte gjør her, f.eks. når de har gitt ut en ny CD. Det er som en signing event, eller fan meeting, bare at det er muligheten til å få håndhilse på artistene som er det store.
For dere som ikke kjenner til AKB48, så er det en kjempestor gruppe her i Japan - både i popularitet og antall medlemmer. De er over 50 medlemmer *haha*

De to medlemmene det er snakk om, er Iriyama Anna (18 år) og Kawaei Rina (19 år), og et mannlig medlem av staffen ble også skadet. På nyhetene ble andre medlemmer intervjuet etter at det skjedde, og de var helt på gråten alle sammen, og snakket om hvordan de kunne høre Iriyama og Kawaei skrike før noen fikk galningen vekk fra dem. Ifølge NHK har politiet arrestert en 24 år gammel mann for drapsforsøk på de to jentene, som ble fraktet rett på sykehuset etter hendelsen. 

Jeg synes det er helt fryktelig, spesielt når jeg tenker på hvor trygt Japan er ellers. Gjerningsmannen hadde sikkert et eller annet sykt motiv, f.eks. at de to hadde sagt noe slemt om et annet medlem som han liker, eller at han har hørt et rykte om at de har kjærester, eller noe sånt. Det finnes en del skumle "fans" som det her i Japan, det skal jeg ikke benekte. Die hard fans, med andre ord, men med et forvrengt virkelighetsbilde. Uansett, jeg kjenner ikke til alle detaljer, men jeg håper iallefall det går bra med de to jentene.
Hva synes du om dette?


Iriyama Anna


Kawaei Rina

Fornyelse av visum = frustrasjon

Hei alle sammen! Nå merker jeg at regntiden er rett rundt svingen, for det er fryktelig fuktig luft, og litt varmere enn komfortabelt. Det er kun én måned igjen av visumet mitt, så det er virkelig på tide for meg å søke om fornyelse. Man kan søke om fornyelse tre måneder før visumet utgår, allikevel har jeg ikke fått gjort det enda, for det er så ekstremt mange dokumenter å fylle ut, dokumenter jeg trenger fra Norge, fra Lånekassen, etc. Det er virkelig en pain in the ass å søke om fornyelse, for japanske myndigheter er så veldig, veldig strenge. Denne gangen håper jeg de gir meg visum for hele studietiden min, så slipper jeg dette tullet. For infos skyld; visumet jeg har nå fikk jeg utstedet for språkkurset mitt i Kobe, og det varte kun i ett år og tre måneder. Nå som jeg søker om nytt må jeg ha dokumenter fra både Kobe, Waseda, banken min, og Lånekassen, og alle pengebeløp og informasjon skal stemme overens med de andre dokumentene. Stress. Nå skal jeg, etter 4 timer med statistikk og sannsynlighet (som jeg virkelig ikke får inn i hodet), øve på litt koreanske gloser, og så hoppe til køys. Siden jeg ikke har noen bilder som kan passe til dette innlegget, tenkte jeg at jeg kunne legge ut noen bilder jeg har tatt i løpet av den siste uken som aldri kom seg til bloggen *haha*
Jeg håper dere har en kjempefin mandag - det er bare å stå på resten av uken!


Gikk bak dette paret da jeg skulle til Tokyo Dome i går. De var så søte at jeg bare måtte leke litt paparazzi.


Billetten min til baseballkampen i går. Jeg vet vennene mine er ganske overrasket over at jeg går og ser på sport (til og med betaler for det) *haha* 


De har elver her i Tokyo også, men de er aldeles forskjellige fra de i Kobe dessverre. Denne elven hadde jeg ikke badet i om jeg så ble tilbudt en million kroner. 


Ja, jeg bruker solfaktor 50. Kan ikke gå ut døra uten solkrem/spray på. Jeg blir rosa før du rekker å ta på deg solbrillene, jeg tuller ikke. Etter at jeg flyttet til Japan og hørte japanerne bable ivei om hvor farlig solen er, har jeg skjønt at den ikke er annet enn en brennende ball av død og fordervelse *haha* 
#Japan #sommer



















Facebook Bloglovin' Instagram Twitter Youtube
hits